En stor utfordring i dagens arealplanlegging er de mange virksomhetene som benytter seg av land- og naturressurser som konkurrerer eller kommer i konflikt med reindriftsnæringen. Reindrifta deltar i et mangfold av prosesser hvor det planlegges nye inngrep og aktiviteter og hvor det skjer endringer i landskap som benyttes til reinbeite. Det er en økende anerkjennelse av at tradisjons- og erfaringsbasert kunnskap må inkluderes i arealplanleggingen for å oppnå en mer helhetlig økosystembasert forvaltning. Lover og regler på ulike nivå forutsetter medvirkning og inkludering av reindriftsutøvernes kunnskap. Utbyggere legger opp til medvirkningsprosesser og avbøtende tiltak, mens forskere inviterer til samarbeidsprosjekter på tvers av disipliner, hvor reindrifta inviteres med som deltakere og informanter. Det er likevel mye som tyder på at intensjonene med slike medvirkningsprosesser ikke blir tilstrekkelig fulgt opp, og at den erfaringsbaserte kunnskapen ofte blir oversett med påfølgende konsekvenser for reindriftas livsgrunnlag og kultur. Vi vil i dette kapitlet sette søkelys på prosessene rundt samarbeidet hvor ulike kunnskapssystemer møtes og samspiller. Artikkelen bygger på diskusjoner omkring reindriftas erfaringsbaserte kunnskap på workshopen om reindrift og arealinngrep i Tromsø i 2019, samt diskusjoner med reindriftsutøvere i Nordland gjennom flere år. Problemstillinger som er løftet fram er knyttet til metodikk, verktøy og retningslinjer som forskere og forvaltning tar utgangspunkt i, og betydningen av deres tilnærminger for å takle reindriftas utfordringer knyttet til økt rovdyrpress, økt menneskelig aktivitet i landskapet og utbygginger på ulike skala. I tillegg er selve prosessene rundt samarbeid og dialog ved planlagte utbygginger ansett som spesielt viktig å sette nærmere søkelys på. Vi diskuterer denne tematikken gjennom noen konkrete eksempler fra Nordland. En utfordring sett fra reindriftas ståsted er manglende forståelse for kompleksiteten i samspillet mellom reindrifta, landskapet og menneskelig aktivitet. Reindrifta peker på et stort behov for mer helhetlig økosystemtenkning både i forskning og forvaltning, hvor økologiske og samfunnsmessige prosesser i mye større utstrekning sees i sammenheng enn hva som gjøres i dag. Tradisjonskunnskap må inkluderes tidligst mulig, og allerede når metodikk, retningslinjer og verktøy utformes. Dette for å oppnå prosesser som skaper grunnlag for samarbeid og samskaping av kunnskap. Det må også stilles krav til utbyggere for at de skal kunne etterleve intensjonene i regelverket og reindrifta må også tilføres ressurser for å være i stand til å bidra til saksbehandlingsprosessene som forutsatt.