Arbeidsjernmannen

Raj Kumar Thapa. Foto: Thoralf Fagertun

Han ble tidlig vant til å jobbe sent. Verken sykdom, jordskjelv eller avslag har tatt motet fra ham. Han ser motgang som nødvendige fartsdumper på veien til en bedre fremtid. Møt Raj Kumar Thapa, seniorforsker ved Nordlandsforskning.

Nordlandsforskning har et internasjonalt kollegium og er stolt av det. Instituttet drar nytte av kompetanse og perspektiver fra mange ulike steder i verden. Av og til dukker det opp livshistorier som kan få trauste nordlendinger til å sperre opp øynene. Raj Kumar Thapa fra Nepal har en slik historie å fortelle. 

Det har vært et godt år for Raj. Han har både forsvart doktoravhandlingen sin og fylt 50 år. Med fast forskerstilling og familien på vei til Bodø fra Stavanger, ser livet lyst ut. Men veien hit har vært lang, svingete og bratt både oppover og nedover. 

Begynnelsen var imidlertid idyllisk. 

– Jeg vokste opp i vakre Katmandu Valley, der solen skinte året rundt og alt var grønt og frodig. Vi spiste all slags frukt rett fra trærne og drakk fjellvann fra bekkene, forteller Raj.

– Men skjønnhet alene kan ikke dekke alle behov.

 

Katmandu Valley. Foto: Kamal Ratna Tuladhar
Katmandudalen. Foto: Kamal Ratna Tuladhar / Wikipedia

 

Arbeid dagen lang

Faren var veterinær, moren jobbet hjemme. Familien hadde akademiske ambisjoner for sine barn. Men den landlige idyllen manglet gode skoletilbud. 

– Ni år gammel flyttet jeg til byen for å gå på skole, sier Raj. – Jeg bodde sammen med min seks år eldre bror. 

Etter hvert kom to personlighetstrekk til syne hos den unge borteboeren: Voldsom arbeidsmoral og store problemer med å si "nei". 

– Det er både en velsignelse og en forbannelse, sier Raj. – Fra syvendeklasse og utover jobbet jeg fra 06:00 - 21:00. Som 16-åring ble jeg spurt om å undervise elever på min egen alder og siden jeg ikke kunne si nei, ble det lange dager. 

Men det ble også penger. Og penger var helt nødvendig for å oppnå høyere utdannelse. 

– Ikke mange fikk den muligheten, sier Raj.

En kollega fra India foreslo å flytte fra Nepal, for å slippe unna alt arbeidet Raj ikke klarte å si nei til. I utlandet kunne Raj konsentrere seg om sin egen skolegang.

Etter å ha tenkt seg nøye om, vant eventyrlysten. 17 år gammel flyttet Raj til Kerala, helt sør i India, 3000 kilometer hjemmefra. 

 

Raj i syvende klasse. Foto: Privat
Her går Raj i syvendeklasse og er 13 år gammel.  Vår mann er nummer seks fra venstre i øverste rekke. Foto: Privat

 

Den syngende utlendingen

Avstanden til tross, Raj tilpasset seg kjapt sine nye indiske omgivelser. Gjennom yndlingssporten cricket fikk han mange nye venner og den lokale skolen hanket han inn som hindi- og mattelærer. Han lærte seg til og med å spille gitar. Nepalske sanger viste seg å falle i smak i Sør-India og Raj ble et populært innslag på diverse lokale tilstelninger. 

Da en kompis prøvde å bli valgt inn i studentforeningen, bidro artisten Raj til at han vant valgkampen. 

– Jeg sang hindiske sanger. Alle elsket sangene og kompisen min ble valgt, smiler han. 

Året etter ble Raj selv oppfordret til å stille til valg, som kunstklubbens representant i studentforeningen. Etter en intens valgkamp, stakk vår mann av med seieren. Og studentforeningslivet i India er såpass høyt aktet at utnevnelsen ble avissak. 

– Jeg ble kjendis. Den syngende utlendingen som vant valget! forteller Raj. 

Livet smilte. 

Og så kom nedturen. 

 

Raj avisutklipp.
"Helten fra Nepal blir leder av studentforeningen" står det i den malayalamspråklige avisen (til venstre). Til høyre presentasjon av Raj i studentavisen. Foto: Privat

 

Et mirakel

Raj ble syk. Veldig syk. Han mistet evnen til å gå og legene forsto ikke hvorfor. Faren til en kompis, en renommert nevrokirurg, fikk Raj lagt inn på sykehus. 

– Jeg lå på sykehuset en god stund. Heldigvis fikk jeg mye besøk og mange gaver fra vennene mine. Men heller ikke på nevrologisk avdeling fant de ut hva som var galt med meg, sier Raj. 

– Til slutt ble jeg utskrevet, men jeg kunne fremdeles bare gå sakte noen få meter. Jeg var aldeles ikke frisk. 

Som student og medlem av studentforeningen hadde Raj mange oppgaver. Sykehusoppholdene tok tid og penger. Da noen foreslo naturmedisin, slo han til.

– Sammen med en venn fra området, tok jeg bussen ut av byen til dit naturmedisineren holdt til. Han ristet på hodet da han så alle medisinene jeg hadde tatt og foreskrev en balsam jeg skulle gni inn over hele kroppen. 

I tillegg måtte Raj ta varme bad og et par piller skylt ned med melk. Bivirkningene kunne være pusteproblemer og smerter. 

– Jeg våknet klokka tre om natta og strevde ganske riktig med å puste. Alle andre i huset lå og sov. Jeg lukket øynene, snudde meg over på siden og sovnet etter hvert igjen, forteller Raj.

– Fuglesangen vekket meg. Jeg åpnet øynene og beveget meg sakte mot kanten av senga. Jeg sto opp. Jeg kjente at jeg kunne bevege meg. Jeg hoppet rundt i huset. Det var et mirakel!

Til alles forbauselse var Raj fullstendig frisk. Han fortsatte å smøre balsam på kroppen i en måned og sykdommen var forsvunnet for alltid. 

 

Båret gjennom gatene

Med helsen tilbake, var Raj klar for nye utfordringer. Han ble bedt om å stille til valg som leder for studentforeningen. 

– Redaktøren for studentavisen stilte som motkandidat. Han var en sterk konkurrent. Jeg måtte drive intens valgkamp, mimrer Raj. 

– Siden det var streik på universitetet, måtte vi gå fra dør til dør i hele landsbyen for å finne studentene. 

Han tok frem gitaren igjen og krydret valgbudskapet med hindiske sanger. I tillegg gjorde han et trekk som virkelig sjarmerte folket. 

– Jeg lærte meg malayalam, det lokale språket. At en utlending kunne snakke malayalam, var veldig interessant for dem. Jeg lærte meg til og med sanger på dette språket. 

Da valgdagen kom, viste det seg at også redaktøren hadde gjort sakene sine bra. På et tidspunkt ledet han med 120 stemmer. Raj sto med blomsterkrans rundt halsen og følte seg teit. Hva skulle han si til journalisten som ventet ved siden av ham? 

En time senere var situasjonen snudd på hodet. 

– Jeg vant med 350 stemmer, sier Raj. – Studentene tok meg på skuldrene og bar meg gjennom byen. Det var flagg, fargerike sjal og jubel! 

Og det ble veldig enkelt å snakke med journalisten. 

 

Raj bære gjennom gatene. Foto: Privat
Avisene fikk med seg valgseieren til Raj. Foto: Privat

 

Sterk i troen

Alt har sin tid. Etter tre veldig begivenhetsrike år i India, var Raj ferdig med bachelorgraden i kjemi. Han tok farvel og reiste hjem til Nepal. 

Som mange studenter har erfart, er arbeidslivet atskillig tøffere enn studentlivet. For Raj var dette utvilsomt sant, siden han sjonglerte tre lærerjobber for å ta vare på familien. Tilværelsen i fødelandet var så krevende, at da søsteren flyttet til Norge for å søke et bedre liv, fulgte Raj etter.

Det begynte svært bra. Han kom til Norge i august 2005 og i september traff han kvinnen i sitt liv. De ti neste årene ble likevel ingen dans på roser. Studier og midlertidige jobber holdt Raj i Norge, men den faste jobben ville ikke bite på kroken. I 2013 flyttet han tilbake til Nepal. I 2015 la et heftig jordskjelv Katmandu i ruiner. Raj sendte kona og deres to barn til Kina, der hun kommer fra. Selv vendte han tilbake til Norge og jakten på et trygt og stabilt liv. Nederlag og tilbakeslag tok aldri motet fra den jordnære nepaleren. Han hadde stadig troen på at det harde arbeidet hans ville gi resultater. 

– Det som skjer, skjer for å skape en bedre fremtid. Jeg er ikke spesielt stresset. Jeg er rolig. Tiden vil løse problemene. Jeg kunne bli skuffet når jeg fikk avslag, men visst innerst inne at det ventet noe enda bedre lenger fremme, sier Raj. 

I 2016 ble han valgt ut blant 80 søkere til en stipendiatstilling ved Universitetet i Stavanger. Krisen var over. Kona og barna kom flyttende fra Kina. 

Allerede før avhandlingen var ferdig, ble Raj rekruttert til et prosjekt i regi av Genøk. Og da dette prosjektet gikk mot slutten, banket Nordlandsforskning på døra. 

Den faste stillingen var i boks. 

– Nå er jeg lykkelig, sier Raj. – Jeg liker til og med klimaet i Bodø. 

 

Fra masterseremonien ved BI (til venstre) og overtakelsen av den tradisjonsrike doktorhatten ved Nordlandsforskning. Foto: Privat / Thoralf Fagertun
Fra masterseremonien ved BI (til venstre) og overtakelsen av Nordlandsforsknings tradisjonsrike doktorhatt. Foto: Privat / Thoralf Fagertun

 

 

 

 

Del:

FacebookLinkedInTwitter

Meld deg på Nordlandsforsknings nyhetsbrev