I norsk sammenheng står fiskeri- og havbrukssektoren for det meste av plastavfallet i havet. Denne forurensningen har alvorlige konsekvenser for natur og miljø. Shift-Plastics-prosjektet fokuserer på plastprodukter i fiskeri- og akvakultursektoren og undersøker hvordan vi kan oppnå mer bærekraftig og sirkulær praksis for de mest problematiske produktene.

Ved å identifisere utfordringene som oppstår gjennom produktets levetid og foreslå bærekraftige løsninger for å møte dem, er målene som følger:

• utvikle bedre og mer sirkulære produkter
• redusere plastavfall fra fiskeri- og havbruksnæringen gjennom bedre bruk av utstyr og redskap
• sørge for at produkter kan spores opp og samles inn mer effektivt og ha nok kvalitet til å brukes videre eller gjenbrukes i nye produkter

En rapport basert på prosjektets første arbeidsverksted er nå publisert. Her belyses utfordringer og mulige løsninger på det som må betegnes som et stort og komplekst problem.

– Det er forbedringspotensial i alle faser av plastproduktets levetid, fra design til deponering, sier seniorforsker og hovedforfatter av rapporten, Megan Palmer-Abbs ved Nordlandsforskning.

– Sektorene selv er positive til å få bukt med plastavfallsproblemet, men det mangler et etablert, standardisert, obligatorisk system tilgjengelig for alle.

Billig, men miljøfarlig

Sommeren 2022 samlet Shift-Plastics en rekke aktører fra plastproduktenes mangslungne verden. Representanter fra hele verdikjeden var representert: produktutviklere, eksperter på produksjon og avfall, eksperter på gjenvinning og deponering, og forskere.

Deltakerne ble enig om å dele livssyklusen til plastprodukter inn i fire hovedkategorier: 1. Utvikling, design og produksjon, 2. Bruk, 3. Innsamling og 4. Gjenvinning og deponering.

– Utfordringene begynner allerede med utvikling, design og produksjon, der mye skjer utenfor Norges grenser, sier Palmer-Abbs.

– Det er billigere å importere plastprodukter fra for eksempel Asia enn å utvikle og produsere de samme produktene i Norge. Men i mange tilfeller har vi ingen kontroll over hvilken type plast som brukes og kvaliteten på den. Produkter med lav plastkvalitet ødelegges raskere og blir fortere til mikroplast, sier hun.

Tøffe forhold

Et av løsningsforslagene fra forskerne er å etablere en ny, tverrfaglig kontrollinstans, som skal sjekke kvaliteten på plasten, sørge for mer miljøvennlig produktdesign og tilse at produktene er egnet for gjenbruk eller resirkulering.

– Den nye instansen bør inkludere ekspertise fra resirkulerings- og avfallssektoren, hvor Norge har noen av verdens ledende eksperter, samt implementere norske standarder  for sirkulær design, sier Palmer-Abbs.

Når produktene først tas i bruk er hovedproblemet at fragmenter eller hele deler av fiskeredskapet eller akvakulturutstyret, går tapt. Resultatet er at det meste av plastavfallet langs norskekysten kommer fra fiskeri- og havbruksnæringen.

– Fiskeri- og havbrukssektorene tar godt vare på utstyret, men sliter med tøffe driftsforhold. Det kan gjøres forbedringer som møter behovene til alle aktører, både store og små, sier Palmer-Abbs.

På arbeidsverkstedet ble det diskutert om og hvordan utstyret kunne merkes for å bli funnet igjen. Elektronisk overvåking, fargede tråder i tau, og bruk av bøyer var blant forslagene.

– I Norge finnes det allerede flere systemer for innsamling av fiskeutstyr og avfall, men utfordringene er likevel mange, sier Palmer-Abbs.

– Mindre fartøy sliter med kapasitet og ressurser til å prioritere avfallshåndtering. I tillegg er norskekysten veldig lang og det er for få steder å deponere avfallet, sier hun.

Lang kyst, få fasiliteter

Å få ordentlig skikk på håndtering av avfall fra fiskeri- og havbrukssektoren, krever samarbeid mellom flere institusjoner og dessuten tilstrekkelig finansiering.

– Anleggene for avfallshåndtering langs kysten er for få og mangler både standardisert sorteringstilnærming og kapasitet, sier Palmer-Abbs.

Når avfallet først er fisket opp og brakt til havn, er målet gjenbruk eller gjenvinning.

– Det gjøres en del resirkulering, men langt fra nok. Her starter utfordringene allerede i utformingen av produktet. Blir det laget slik at resirkulerbare deler lett kan skilles fra resten? Er plasten av tilstrekkelig kvalitet til å brukes igjen? spør Palmer-Abbs.

Mange mulige produkter

Vellykket resirkulering er fortsatt en utfordring selv om produktet har de egenskapene som trengs for å bli en del av andre produkter.

– Vi trenger resirkulering i mye større skala enn i dag. Foreløpig mangler det vilje hos sentrale aktører, det mangler et effektivt retursystem, og avfallshåndtering i fiskeri- og havbrukssektoren mangler koordinering og konsekvenser dersom det ikke blir gjort, sier Palmer-Abbs.

Det finnes mange gode eksempler både på vellykket produktdesign, gjenbruk og resirkulering. Fiskegarn kan for eksempel bli målnett eller hundebånd. Mange typer plast gjenbrukes i sikkerhetsutstyr til tunneler eller i kajakker, hagemøbler og mange andre produkter.

Trenger bedre samarbeid

I dag havner for mye innsamlet plastavfall på søppelfyllinger eller i forbrenningsanlegg. Mange produkter har et komplisert design, som gjør det vanskelig å skille plast fra for eksempel metall.

–  Slik situasjonen er i dag, motiveres ikke alle fiskere til å levere avfallet sitt. Tilleggsutgifter og mangel på avfallsanlegg gjør at dette får lav prioritet i en travel hverdag, sier Palmer-Abbs.

– Havbrukssektoren har tatt ansvar og vi ser nå forbedringer i innsamling og levering til gjenvinning. Likevel må det mer til for å virkelig gjøre en forskjell.

Regulering fungerer

For å utjevne konkurransevilkårene for både små og store aktører i fiskeri- og havbrukssektoren, kreves det felles tenkning og handling. Aktører innen både offentlig, privat og frivillig sektor må prate sammen. 

– For å oppnå dette trenger vi reguleringer og egnede mekanismer som oppmuntrer brukere til å samle inn, sortere og levere avfall, slik at vi kan oppnå vesentlig mer resirkulering og skape et mer omfattende sekundærmarked for avfallet vårt, sier Palmer-Abbs og legger til:

– Regulering ser ut til å være en måte som har fungert tidligere i Norge.

Forskeren etterlyser en robust offentlig sektor i samarbeid mellom industri, forskning og frivillig sektor.

– Kjernemålet må være løsninger som både oppfyller industribehov og forbedrer sirkulariteten i produktene, sier Palmer-Abbs.