Både myndigheter, praksisfelt og forskere er enig i at likeverdig og gjensidig samarbeid mellom det offentlige og sivilsamfunnsaktører vil forbedre tjenestene som leveres til befolkningen. Men hva skjer når samarbeidet ikke fungerer? En ny rapport fra Nordlandsforskning har undersøkt et slikt tilfelle.

To brukerorganisasjoner og en kommune skulle samarbeide om tjenesten «Ungdomsrom», et lavterskeltilbud der unge som sliter med blant annet rus og psykiske problemer kan snakke med fagfolk, erfaringskonsulenter og frivillige.

Det gikk ikke så bra.

– Kommunen og brukerorganisasjonene klarte ikke å bli enig om hva som er legitim brukermedvirkning, sier Esben Olesen, seniorforsker ved Nordlandsforsking og forfatter av rapporten.

Ulik forståelse

Prosjektet med «Ungdomsrom» kom skjevt ut fra starten. Kommunen fikk innvilget støtte til prosjektet, mens brukerorganisasjonene fikk avslag på sine søknader.

– Kommunen fikk i stor grad kontrollen over midler og ressurser og kunne bestemme målsetningen med tjenestetilbudet, sier Olesen.

Brukerorganisasjonene fikk sitte i styringsgruppen, men opplevde å være med på prosjektet på kommunens premisser. Grunnleggende forskjeller i forståelsen av viktige spørsmål ble ikke diskutert.

– Det ble i liten grad ble drøftet de ulike partenes forståelse av brukermedvirkning, sier Olesen.

Og nettopp forståelsen av brukermedvirkning skulle bli skjebnesvanger for samarbeidet.

Interessekonflikt og uenighet

Kommunen ansatte folk med brukererfaring som såkalte «erfaringskonsulenter». Ved å involvere disse i arbeidet med Ungdomsrom, mente kommunen at kravet til brukermedvirkning var oppfylt.

Brukerorganisasjonene var ikke enig.

– De mener at kommunen bare har satt en bruker inn i et byråkratisk system, som vedkommende må være lojal mot. De mener at kommunen er blind for at brukerne faktisk kan ha andre interesser enn kommunen, sier Olesen.

– Kommunen mener på sin side at brukerorganisasjonene ikke trengs. Kommunen argumenterer med at de gjennom sitt tjenestetilbud møter brukerne daglig og kjenner dem mye bedre enn organisasjonene, som bare driver lobbyisme fra kontorene sine.

Så hvem har rett?

Kamp om kontroll

Sett fra kommunens ståsted gir ansettelsen av erfaringskonsulentene mening.

– Hvorfor skal de involvere organisasjonene og får masse byråkratiske problemer? Kommunen kan jo bare ansette noen selv og definerer hvilke oppgaver vedkommende skal ha, sier Olesen.

– Kommunen beholder alle ressursene, definisjonsretten av brukermedvirkning og all kontroll ved å velge denne løsningen.

Brukerorganisasjonene mener altså at en bruker ansatt av kommunen, ikke lenger representerer brukerne.

– Bare brukerorganisasjonene kan ivareta brukerne på riktig måte, ifølge brukerorganisasjonene, sier Olesen.

Brukerne taper

Olesen sier at det ikke finnes noe klart svar i dette dilemmaet. Hvem som har rett, kommer an på øyet som ser og hvilke definisjoner som legges til grunn. Men syndebukken er først og fremst dårlig planlegging.

– Grunnen til at samarbeidet ikke fungerte, er at partene aldri satte seg ned og planla hvilke roller kommunen og brukerorganisasjonene skulle ha og hvordan brukermedvirkning skulle forstås og brukes, sier forskeren.

Det som skulle være et samarbeid, ble til en kamp mellom to krigsherrer om makt til å definere tjenestetilbudet. Kommunen vant denne kampen og brukerorganisasjonene tapte.

– Den største taperen ble til syvende og sist brukerne, som forsvant i konflikten om innflytelse, sier Olesen.

– Kommunen og brukerorganisasjonene brukte mye energi og ressurser på å pleie sine interesser, energi og ressurser som kunne være kommet unge som trenger en å snakke med til gode.