Mennesket forvandlet villsvin til gris og ulv til et trofast kjæledyr i alle størrelser og fasonger. Men reinen er annerledes. Den er fremdeles det samme dyret, selv etter tusenvis av år sammen med mennesker.

– I reindriften har sameksistens og domestisering funnet sted uten at reinen har gitt fra seg autonomi og evnen til å klare seg selv. Derfor kan reinen som art og individ overleve uavhengig av menneskelig inngripen, sier Majken Paulsen, seniorforsker ved Nordlandsforskning, som i november fullførte sin doktorgrad ved Nord universitet.

– Ifølge reineierne som har deltatt i min studie har reinen det best når den er fri og når den har muligheten til å klare seg selv, uten menneskelig innblanding.

I dagens virkelighet er ikke dette alltid mulig. Stadig oftere må reinflokkene samles i gjerder og gis mat. Det er et dilemma.

– Det skulle være en nødløsning. En måte å berge reinflokken gjennom beitekriser og usedvanlig harde vintre. Men nå må norske reindriftsutøvere stadig oftere ty til tilleggsfôring, sier Paulsen.

– I min avhandling undersøker jeg hva dette gjør med reindrifta. Jeg ser på hvordan reindriftsutøvelsen, reindriftspraksisene og relasjonene mellom rein, reineiere og landskap endres av tilleggsfôring, og av infrastrukturen som rigges til når reinen må fôres.  

Kunnskap står i fare

I motsetning til dyr i fjøs tilbringer reinen størstedelen av livet i fri tilstand.  Sommer som vinter, finner reinen maten sin selv.

– Den lærer å kjenne landskapet fra resten av flokken. Den lærer hvor, når og hvordan den skal finne mat, sier Paulsen.

– Reinen trenger å bruke beitelandet sitt for å opprettholde denne kunnskapen. I denne sammenhengen er tilleggsfôring problematisk. Ingen vet hvor mange generasjoner det tar før kunnskapen går tapt og hvordan bruken av fôr kan påvirke reinens evne til å klare seg selv. 

Men hvorfor er reinen plutselig avhengig av tilleggsfôring, når den har klart seg uten i mange tusen år?

Infrastruktur spiser beiteareal

Klimaendringer gjør at vintrene blir stadig tøffere for reinen. Tykke islag gjør at reinsdyrene ikke klarer å grave seg gjennom snøen og ned til maten, sier Paulsen.

Men det er langt fra bare ugunstig klima som driver reinen mot tilleggsfôring. Beitearealene blir også mindre og færre. Norsk og svensk grensepolitikk har ført til at mange distrikt har mistet deler av vinterbeitene sine i nabolandet.

– I tillegg er reinbeitelandet attraktivt og det er mange andre aktører som ønsker å ta det i bruk.  For eksempel har vindkraftanlegg, gruver, vannkraftanlegg, hyttefelt, alpinanlegg og skytebaner blitt plassert i beiteområder, sier Paulsen 

I tillegg gjør jernbanen og et høyt rovdyrtrykk at det for noen blir nødvendig å samle flokken i beitehager eller ved fôringsstasjoner for å beskytte dem. 

– Alle disse faktorene kan gjøre det nødvendig å tilleggsfôre.  Men er det en god løsning for reinen å stå i et gjerde å spise kraftfôr? spør Paulsen.

Misforstått dyrevelferd

Ifølge norske myndigheter er svaret ja. I både forskningsrapporter og stortingsmeldinger utpekes tilleggsfôring som det viktigste virkemiddelet for å sikre dyrevelferden i reindriften.

– Det skyldes at norske myndigheter bruker vekt som den viktigste indikatoren for dyrevelferd i reindriften, sier Paulsen, som løfter frem autonomi og frihet som alternative måter å tilnærme seg dyrevelferd på.

– Vekt er en veldig smal forståelse av dyrevelferd, som indirekte oppfordrer til mer bruk av kraftfôr. At fôring er god dyrevelferd har også blitt brukt for å legitimere tilleggsfôring i situasjoner hvor tilleggsfôring slettes ikke er det beste alternativet for reinen, som i arealkonflikter.

Beiteland viktigst

I avhandlingen beskriver Paulsen fôring som et dilemma og et kompromiss.

– Reineierne jeg har møtt i arbeidet med min doktorgrad gjør et kvalitativt skille mellom beiter og fôr, sier hun.  

«Det er hverken god reindrift eller god dyrevelferd å fôre» forteller en av reineierne. «Det er et nødvendig onde» forteller en annen.

– Likevel fôrer de, sier Paulsen.

– De har utviklet rutiner og praksiser som gjør det mulig å fôre på måter som fungerer godt både for reinen og reineieren. Dette er utgangspunktet for at jeg argumenterer for at både bruken av fôr og motstanden mot fôr kan forstås som et utrykk for reineiernes omsorg for reinen.

Paulsen understreker at det er viktig å kunne fôre når forholdene krever det.

– Og klimaendringene gjør at forholdene krever det oftere enn før, men i min analyse er det et annet virkemiddel enn kraftfôr som er viktigere hvis det er reinens velferd man er opptatt av, sier hun.

– Det er å beskytte reinens beiteland.