16. mars 1984 ble den første kvenforeningen stiftet i Pyssyjoki/Børselv i Porsanger, noe som har gitt oss datoen for den årlige Kvenfolkets dag.

– Stiftelsen av foreningen markerer startskuddet for den organiserte kvenske revitaliseringen, som jeg mener har reddet det kvenske språket fra utryddelse, sier Stubberud, som selv er kven.

Hun har engasjert seg i kvensk foreningsliv og også forsket på kvensk identitet og historie, nærmere bestemt for folk langs Porsangerfjorden.

– Det har bodd kvener og sjøsamer der siden 1600-tallet. Fra slutten av 1800-tallet og frem til 1980-tallet ble fjorden tømt for fisk. Jeg har sett på hva slags betydning den historien har hatt for folks fortellinger om seg selv, sammen med krig, tvangsevakuering, gjenoppbygging og revitalisering, sier Stubberud. 

Språkopplæring viktig

Stubberuds familie kommer fra Børselv i Porsanger. Bestemoren hadde kvensk som morsmål, men faren lærte ikke språket.

– Barn født etter krigen fikk i grove trekk ikke lære kvensk eller samisk hjemme i dette området. På tre generasjoner har vår familie gått fra å være trespråklig til enspråklig, sier Stubberud.

Og det er nettopp språket som er kjernesaken for kvenenes fremtid. Stubberud sitter i skoleutvalget til Norske kveners forbund og er opptatt av rettigheter til språkopplæring.

– Bor du i Troms og Finnmark har du som elev muligheten til å velge kvensk- eller finskopplæring, hvis minst tre elever ønsker det, sier hun.

– Resten av Norge har ikke den muligheten, selv om kvener bor over hele landet. Det er ikke bra nok.

Bestemors visdom

I barndommen var ikke den kvenske tilhørigheten noe man snakket høyt om i Stubberuds familie. 150 år med fornorskning hadde satt sine spor. Da Elisabeth Stubberud som voksen spurte bestemoren om hvordan hun ville definere sin etnisitet, var svaret at et slikt spørsmål var for folk som gjør for lite praktisk arbeid og tenker for mye.

Stubberud ser absolutt bestemorens poeng.

– Det har blitt et skille mellom når etnisitet var noe du er og gjør gjennom språk og levesett, til å bli en diskursiv talehandling. Kvensk er en betydningsfull del av meg, men jeg kan ikke signalisere det til omverden på en forståelig måte, sier hun.

– Jeg må si det.