Kunnskap + politikk = sant?

Article Id
1470
Source site
Arter
Arter
-Kunnskap har en stadig viktigere strategisk rolle i vår politiske debatt, men kan aldri erstatte politiske valg, det skriver seniorforsker Ingrid Bay-Larsen fra Nordlandsforskning i en artikkel i tidsskriftet Kart og plan (Matricula).

Artikkelen har tittelen Kunnskap i norsk miljøplanlegging – relevans, troverdighet og legitimitet.

- I dagens samfunnsplanlegging stilles det en rekke krav til ekspertenes kunnskap. I tillegg til høy kvalitet skal kunnskapen også være relevant og legitim, sier Bay-Larsen. Forskjellen er at mens den vitenskapelige troverdigheten kvalitetssikres i akademia, er det politikere og samfunnet for øvrig som "bestemmer" om kunnskapen er relevant og legitim.
 – Dette betyr at vi må lære oss å leve med at grensene mellom politikk og vitenskap ikke er absolutte, sier Bay-Larsen. Faktisk kan man påstå at politikk og kunnskap produseres i en og samme prosess.

Har kunnskapen svaret?

En "kunnskapsbasert forvaltning" er et bærende prinsipp for de fleste samfunnssektorer. Miljødirektoratet har som målsetting at "all natur skal forvaltes kunnskapsbasert" og reflekterer en sterk optimisme om at ekspertenes kunnskap skal vise vei i et kronglete politisk landskap.

Debatten tidligere i vinter om "flytting av iskanten i Barentshavet", er ett eksempel på hvor viktig fakta og vitenskapelige definisjoner blir i et politisk ordskifte. Ekspertuttalelsene ble brukt for å bevise eller motbevise at vi har et problem, og på den måten legitimere politiske veivalg. Bay-Larsen mener dette kan føre til at den politiske debatten sporer av.

- Kunnskapsgrunnlaget blir stadig oftere gjenstand for en kritisk offentlig debatt. I saken om petroleumsutvikling i Lofoten, Vesterålen og Senja, har det vært en tilspisset diskusjon om man skal hente inn mer kunnskap gjennom en konsekvensutredning eller ikke. Det viser at kunnskapsproduksjon ikke er en apolitisk øvelse, sier Bay-Larsen.

Forenklinger er nødvendig

Også i andre miljøpolitiske saker kan det virke som det skapes overdrevne krav og forventninger til kunnskapsgrunnlaget.

Kartlegging av biologisk mangfold gjøres innenfor klare økonomiske og juridiske rammer. Politikken legger føringer for hvilke utredninger som skal gjøres; hvor mye, hvor lenge, og hvor grundige kartlegginger skal være. Ekspertene får i oppgave å dekke enorme områder på svært begrenset tid. I det store og det hele er det en umulig oppgave å kartlegge genetisk, artsmessig og økologisk diversitet i detalj.

- For å skaffe seg en oversikt må biologene gjøre en rekke forenklinger og avgrensninger, både i felt og når de skriver rapportene, som skal tilpasses byråkratiske institusjoner, språk og lovverk. Det er umulig å innhente kunnskap om biologisk mangfold, naturlandskap og økosystemtjenester uten et klassifiseringssystem. Og det er umulig å klassifisere uten å forenkle det komplekse samspillet i naturen – ekspertene må altså få naturen til å passe inn i en menneskeskapt forståelsesramme og lovverk. Men disse forenklingene dreier kunnskapen i én eller flere retninger, understreker Ingrid Bay-Larsen.

Dette bekreftes av biolog Geir Gaarder som i to tiår har jobbet med kunnskapsgrunnlaget i norsk miljøplanlegging.
- Hvis man sammenligner kartlegging av biologisk mangfold gjennomført i regi av skognæringen eller småkraftselskapene, kan man få et ganske annet resultat enn om det er kartlegging bestilt av Miljødirektoratet. Oppdragsbeskrivelser og rammevilkår gitt i tilbudsrundene, definerer hvordan ekspertene kan jobbe, forenkle og oversette naturmangfoldet inn i praktisk planlegging, forklarer Gaarder.

Gaarder stiller videre spørsmål ved den kunnskapsbaserte forvaltningen.

- Sammenligner man dagens småkraftutredninger med hva som ble produsert i vassdragssaker tidlig på 1980-tallet så var det faglige nivået og ikke minst påliteligheten høyere for 30 år siden. Dagens småkraftutredninger har helst en sterkere forvaltningsrelevans, men taper klart på fagkunnskap. Og når en trekker inn den betydelige nedbyggingen av fagkompetanse som har skjedd i offentlig miljøforvaltning de siste 20 årene, kan en spørre seg om vi har en kunnskapsbasert forvaltning, sier Gaarder.

Tabubelagt usikkerhet

Når kunnskapen får en sterk strategisk rolle kan det bli vanskelig å være åpen om disse forenklingene, usikkerheten i materialet, og de praktiske og økonomiske rammer for ekspertuttalelser.

- Politikere og eksperter kan også få en felles interesse i å tone ned disse aspektene i et system som forventer faktabaserte ekspertuttalelser, uavhengig av politiske prioriteringer og rammer. Dette kan i neste omgang forringe vitenskapelige framskritt og åpenhet i offentlig planlegging. Å studere hvordan politikk og kunnskap utvikles i et tett samspill, og hvordan politisk legitimitet og relevans er styrende for hvordan kunnskap utvikles og brukes, er derfor veldig spennende og viktig.

 - Åpenhet rundt kunnskapens kvalitet og usikkerhet, er ikke bare viktige forskningsmessige og metodiske spørsmål, det handler også om vårt demokratiske styresett, avslutter Bay-Larsen.

Sammen med Miljøfaglig utredning har Nordlandsforskning nå utviklet en søknad til Regionale forskningsfond om støtte til et prosjekt som setter fokus på dette.

Kilde: Kunnskap i norsk miljøplanlegging – relevans, troverdighet og legitimitet, Ingrid Bay-Larsen.

Del:

FacebookLinkedInTwitter

Meld deg på Nordlandsforsknings nyhetsbrev