Og med det fikk Nordlandsforskning nok en ansatt med PhD. Avhandlingen «Å håndtere legitimitetsutfordringer i verneforvaltningen: casestudier av samstyring i Norge» ble godkjent og forsvart på Norges miljø- og biovitenskapelige universitet.

– Først holdt jeg prøveforelesning og deretter en presentasjon på av avhandlingen, før selve utspørringen og forsvaret begynte. Jeg sto i fire timer. Hadde jeg visst det, hadde jeg hatt med meg bedre joggesko, smiler den ferske doktoren.

– Men først og fremst var faktisk disputasen veldig gøy. Jeg ble ikke bombardert med vanskelige spørsmål for å sette meg fast. I stedet hadde jeg en interessant faglig diskusjon med de to opponentene, som bidro til å se avhandlingen min fra andre perspektiver.

Svak lokal representasjon
Lundbergs doktorgradsprosjekt ble påbegynt i 2011, to år etter at forvaltningen av nasjonalparker og verneområdene ble flyttet fra nasjonalt til lokalt nivå. Det ble opprettet verneområdestyrer, som skulle ha bred lokal deltakelse og sikre at avgjørelsene ble tatt nærmere de berørte områdene.

Avhandlingen undersøker hvordan legitimitetsutfordringer har blitt håndtert i etterkant av reformen. Har verneområdestyrene fungert etter planen?

– Til tross for desentralisering og økt fokus på lokal deltakelse, er ikke målet om bred deltakelse oppfylt. Ofte er det ordfører som sitter i styrene for å representere de lokale interessene, men lokalsamfunnet har bredere interesser og flere ulike meninger enn én ordfører kan representere, påpeker Lundberg.

Menn har makta
I tillegg sliter verneområdestyrene med mangel på likestilling. Selv om de når kravet om at minst 40 prosent av medlemmene skal være kvinner, er det tydelige kjønnsforskjeller.

– I realiteten er det menn som innehar maktposisjonene, som oftest menn over 50 år. Slik reproduseres tidligere kjønnsforskjeller og maktbalansen forblir uendret, sier Lundberg.

Hun kan dessuten avsløre at det står enda verre til med kjønnsbalansen i de rådgivende utvalgene i verneforvaltningen. Disse utvalgene er opprettet for å sikre direkte deltakelse fra berørte aktører i forvaltningen.  

- I motsetning til verneområdestyrene, er det ingen som påser at disse utvalgene har kjønnsbalanse. Resultatet er at menn dominerer og vi vet lite om effekten dette har. Arbeidet mitt er bare et første skritt for å sette søkelyset på fraværet av kvinner i mange styrer og utvalg i norsk utmarksforvaltning, sier Lundberg.  

Ignoreres og undergraves
Gjennom arbeidet med avhandlingen har Lundberg avdekket et annet uheldig særtrekk ved mange beslutningsprosesser i norsk naturforvaltning: Mangelfull annerkjennelse av konflikter og interessemotsetninger.

– Diskusjoner blir ignorert og utelatt fra plandokumenter. Men i realiteten blir jo ikke konflikter om bruk og vern av natur borte, det blir bare lettere å vedta planen, påpeker hun.

– Konsekvensen er at planene ikke blir fulgt og at enkelte stemmer undergraves, fordi de ikke har legitimitet blant folkene som skal følge dem opp, sier Lundberg.

Takket være de mangelfulle plandokumentene, har forskeren virkelig måttet gå skikkelig i dybden.

– Det har vært spennende, men også utfordrende. Det har vært viktig å snakke med mange forskjellige folk for å komme bak fortellinger om enighet og suksess.

Fortsetter arbeidet
Selv om avhandlingen nå er godkjent og doktorgraden på plass, er ikke Lundbergs arbeid med verneområdestyrene over av den grunn. Hun har allerede forskningsoppdrag som er i forlengelsen av arbeidet med avhandlingen.

– I en forsøksperiode fra 2017-2019 blir grunneiere og andre interessegrupper direkte involvert i tre verneområdestyrer. Sammen med kollegaer på Nordlandsforskning er jeg med på å evaluere om dette forsøket fører det til bedre medvirkning og effektivitet, samt hva slags effekter det har på verneverdiene.

– Diskusjonen om hvordan de store verneområdene best forvaltes og av hvem er absolutt ikke over, og det er spennende å få muligheten til å videreføre arbeidet fra avhandlingen fremover, sier doktor Lundberg.