Hvordan blir man forsker? For Kjersti Granås Bardal var veien lang og svingete. Men et spesielt personlighetstrekk ble avgjørende.

– Jeg liker å gå på skole.

Først i Lødingen, deretter på Sortland, så i Oslo. I 1994 kunne Kjersti feire at hun var ferdig utdannet farmasøyt. Så startet hun på den tradisjonsrike livsveien som så mange av oss havner på: partner, unger, jobb. Familien slo seg ned i Trondheim.

– Dette var på den tiden ungene ikke fikk barnehageplass før de var tre år gamle. Derfor var jeg hjemme med dem på dagtid og jobbet kveldstid på apotek, forteller Kjersti.

Tilbake på skolebenken
Da ungene begynte i barnehage, tilsa opplegget at hun verken så dem på dagtid eller kveldstid. Det gikk ikke og løsningen ble karakteristisk:

– Skole. Jeg skulle bare studere litt økonomi.

Fem år senere returnerte hun til arbeidslivet. Karrieren på regnskapskontor ble kort og kjedelig. Å lede apotek falt mer i smak.

– Jeg tok etter hvert over et apotek i Molde. Det var gammelt og hadde blitt drevet dårlig, og det krevde mye arbeid for å få det på fote igjen, sier Kjersti.

Hun pendlet fra Trondheim og jobbet etter hvert døgnet rundt, siden mangelen på kvalifiserte farmasøyter tvang henne til stadig flere timer. Denne gangen kom løsningen på problemet nordfra.

Veien mot nord
Bypakke Bodø trengte en kvalifisert leder med mer enn gjennomsnittlig interesse for vei. Gubben til Kjersti passet perfekt, han som forsøkte å få familien med på en times omvei for å se på ei bru. (Forsøket lyktes ikke.) Jobben som prosjektleder for den største samferdselssatsingen i regionen noensinne, førte familien til Bodø.

Og skoler har vi her også.  

– Jeg har jo snakket om vei hjemme i 20 år, så jeg kunne like gjerne ta en doktorgrad på samferdsel, smiler Kjersti.

Og det gjorde hun, på Handelshøgskolen ved Nord universitet. Med nesten 15 år høyere utdanning og i en alder like sør for 50, er den evige eleven endelig blitt forsker.

– Noen har litt tungt for det, forklarer hun.