Opplevelser i nord, Norges mest storstilte forskningsprogram for reiseliv, ble avsluttet i 2017 etter åtte år i aksjon. Det produseres fremdeles forskning som en konsekvens av programmet og Wiggers avhandling er et eksempel.

– Jeg undersøker hvordan nyskapende bedrifter innenfor reiselivet kan lage produkter av ressurser som ikke kan kjøpes og selges gjennom tradisjonelle markedstransaksjoner. At ressursen ikke er eid av en aktør, gir utfordringer knyttet til overføring og begrenset kontroll over ressursen, forteller hun.

Dette gjelder naturressurser, som isbjørner og fjelltopper. Det gjelder også såkalte nettverksressurser, som kan være lokal kunnskap eller teknologi, utviklet i et fellesskap og eid av alle og ingen.

Gjennom fire artikler og tre teoretiske perspektiver, har den sveitsiske forskeren undersøkt hvordan bedriftene går frem for å lage ny business av fellesressurser. Tre av artiklene benytter cruiseturisme som case. Denne typen turisme er svært avhengig av både dyreliv, natur og lokal kunnskap.

Karin Wigger disputerte i slutten av august. Foto: Privat
 

Krever lokalkunnskap
– Jeg har sett på hvordan entreprenørbedrifter går fram for å ta i bruk slike fellesressurser for å utvikle nye forretningsmuligheter, sier Wigger.

Det har ført henne til både Vesterålen, Helgeland, Svalbard, Grønland og Island, og gjort henne i stand til å identifisere en del premisser som bør være på plass. For å få tilgang til og kunne selge opplevelsen av for eksempel en flott brearm innerst i en fjord, må bedriftene bli en del av det gode lokale selskap.

– Bedriften er avhengig av lokalkunnskap og lokal goodwill for å kunne frakte kunden til brearmen. Det krever tilgang til lokale nettverk, som betyr at bedriften må bygge opp sosial kontakt med lokalbefolkningen, forklarer Wigger.

– Samtidig viser resultatene mine at bedriftene utvikler gjensidig avhengighet over tid. Dette skaper en fellesinteresse, og bidrar til at relasjonen består og fungerer også i framtiden.

Enkelte gratispassasjerer
Når mange aktører får øynene opp for samme destinasjon, blir opplegget fort komplisert. Da er ikke et godt forhold til de lokale alltid tilstrekkelig og det er vanlig å utvikle et sett med felles retningslinjer, som alle reiselivsaktørene forholder seg til.

– Ved å følge retningslinjene får man tilgang til nettverksressurser. Det kan for eksempel være en database med informasjon om forhold på havbunnen, som kan gi økt tilgang til naturressursene. Derfor lønner det seg å følge retningslinjene for å holde seg inkludert i nettverket. Det er viktig at aktørene har et incentiv til å bidra til fellesskapet, sier Wigger. 

– En slik tankegang sikrer også bærekraftig bruk av naturressurser. Hvis mange er avhengig av samme ressurs, er flere interessert i å bevare den.

Men ikke alle er interessert i å bidra til fellesskapet og det finnes bedrifter som tar for seg av ressurser uten å bidra til å bevare dem.

– Det kalles gratispassasjerproblematikk og kan føre til utfordringer for ressurstilgangen på lang sikt.  Typiske eksempler er overforbruk eller feil bruk av ressurser. eller at de brukes på feil måte.  For eksempel kan dyrelivet oppleve så mye stress at det fører til atferdsendringer, sier Wigger

– Det er derfor en stor fordel både for aktørene og for bærekraften til ressursene at man utvikler gode ordninger for å håndtere bruken av denne typen kollektive ressurser, som markedet selv ikke regulerer på en god måte.
 

Karin Wigger disputerte 24. august ved Handelshøgskolen på Nord universitet. Avhandlingen har tittelen «Mobilization of Collective Resources for Entrepreneurship: Case Studies in Nordic Peripheries».