Klimaendringene fører til hyppigere behov for tilleggsfôring. Årene med beitekrise kommer stadig tettere og suppleres av andre stressfaktorer som rovdyrtrykk og utbygging i beiteområder. Tilleggsfôring har blitt en årlig realitet for mange reindriftsutøvere i Nordland, Troms og Finnmark. 

– Utgiftene som følger med å fôre reinen, gjør kostnadsnivået i reindrifta bortimot uholdbart, sier Majken Paulsen, seniorforsker ved Nordlandsforskning. Sammen med kollegene Grete Hovelsrud og Camilla Risvoll har hun skrevet kapittelet «The Disappearing Free Reindeer - Unexpected Consequences of Climate Change for Fennoscandian Reindeer Herding» i boka Anthropology and Climate Change, som kom ut i år. 

Her skriver de om hva tilleggsfôring gjør med reindriftsnæringa. Og hva som gjør praksisen så kostbar. 

Dyr frakt 

Reinen har tander fordøyelse og tåler ikke uten videre vanlig rundballfôr som gis storfe. 

– Reinfôr må derfor spesialproduseres og koster mye penger, sier Paulsen. 

Dyrene befinner seg gjerne langt unna folk og veier. Altså må fôret fraktes inn i fjellheimen. 

– Reindriverne må skaffe seg kraftigere og dyrere skutere og bruke mer drivstoff. Det må produseres egne sleder som kutter opp fôret. I noen tilfeller må maten flys ut med helikopter, forteller Paulsen.

Må tenke profitt

I situasjoner der beitekrise tvinger frem tilleggsfôring, får reindriftsutøverne støtte fra staten, men ikke nok til å dekke de økte utgiftene. 

– Når utgiftene øker, må inntjeningen også øke. Reineiere forteller oss at de tar mindre sjanser, de har ikke råd til å vente og se om reinen klarer seg, de må tilleggsfôre allerede tidlig i sesongen, sier Paulsen.

– Det økte kostnadsnivået gjør at næringa må tenke profitt i større grad enn tidligere, hvis det i det hele tatt skal være noe å leve av og gi videre til neste generasjon. 

Tilleggsfôringen krever ikke bare penger. Den krever også tid og krefter. 

Tidskrevende endringer

Å frakte fôr inn i fjellet tar tid, men det som virkelig tar tid er selve fôringen.

– Mange reindrivere må i perioder bo sammen med flokken på fjellet. Det går utover familielivet, sier Paulsen.

Reindriftsnæringa består ofte av enkeltpersonsforetak, som i perioder av året får hjelp av slekt og venner i forbindelse med slakt, kalving og flytting.

– Fôring gjør i ytterste konsekvens at reindriftsutøverne trenger hjelp på daglig basis i månedsvis, sier Paulsen.

– Et slikt arbeid er vanskelig å gjennomføre på dugnad. 

Usikker fremtid

Det har lenge vært kjent at tilleggsfôring kan føre til uvelkomne endringer i reindrifta. Når reinen samles på et område for å spise, øker sjansen for spredning av sykdommer. Fra Sverige og Finland, der fôring har vært vanlig i mange år, fortelles det om rein som endrer atferd, som ikke trekker som den skal, som legger seg ned og venter på mat. 

– Ingen i reindriftsnæringa ønsker å tilleggsfôre, det er en nødløsning, men i fire av de siste fem vintrene har det vært beitekrise i store deler av Nordland, Troms og Finnmark, sier Paulsen. 

Etter 2017 har mange flere begynt å fôre reinen. De strenge vintrene gjør at de må fôre flere år på rad. Konsekvensene er at næringa endrer seg. Både utstyr, arbeidsform og arbeidsmengde, og menneskers og dyrs levesett endrer seg.

– Hvordan det ser ut om fem eller ti år er det ingen som vet, sier Paulsen. – Men det kan se ut som om vintrene har forandret seg. Ulike typer beitekrise blir vanligere. Dette gjør at reindrifta tvinges til å tilleggsfôre.