Skrevet av: Vera Isachsen

Fredag 7. juni holder Brynildsen Reinar sin ph.d.-disputas i auditorium Elias Blix i Bodø. Med avhandlingen «Small steps in all directions. Exploring localisation of the Sustainable Development Goals in Norway» har han tatt for seg hva som skjer når et globalt problem også skal løses på lokalt nivå.

Mathias Brynildsen Reinar har intervjuet kommuneansatte og undersøkt planer i kommuner rundt i hele landet, og av ulik størrelse, for å finne ut hvordan de har jobbet med bærekraftsmålene.

Store forventninger

– Jeg har sett konkret på planleggerne i kommunene og hvordan bærekraftmålene forstås i lys av lokale forhold og politiske prioriteringer. I noen kommuner er det bare én, kanskje to personer som jobber med planlegging, og som da har fått beskjed om at bærekraftmålene skal brukes og legges til grunn for kommunal planlegging. Flere uttrykker at de synes at det er gøy å jobbe med, men det er stor avstand mellom forventningen staten har, og hva kommunene faktisk får til, konkluderer Brynildsen Reinar.

Tittelen på avhandlingen er talende. Litt får de til, men det kunne blitt mer konkrete resultater med tydeligere styring ovenfra.

– Det har i stor grad vært opp til kommunene selv hva dette skulle bli, og det har fulgt lite annet med enn en forventning fra staten om å jobbe med bærekraftmålene. Da har det mye å si for resultatet hva slags kompetanse, interesse og kapasitet som finnes i den enkelte kommune.

Men Brynildsen Reinar understreker at dette ikke bare handler om kommuneøkonomi:

– Passivt

– Det handler om å gjøre målene lokalt relevant på en meningsfull måte. Det er enkelt å klistre opp mål i en plan og si at man jobber mot dette målet. På godt og vondt er målene fleksible og kan derfor dekke mye av det en kommune allerede driver med. De 17 målene er også likestilte, og kommuner kan i praksis plukke de målene de selv vil jobbe med, sier han.

– Er det hensiktsmessig i Norge at alt skal veie likt, spør han og trekker fram tap av natur som eksempel.

Norge rapporterer til FN, og dette er ett av målene velstandssamfunnet Norge sliter med å nå.

– Man kunne ha tenkt at naturtap da var viktig, og dette er i tillegg noe som skjer lokalt og der kommunene har stor myndighet. Men i stedet for å fokusere på naturtap, sender man altså 17 bærekraftmål ned til kommunene, som om alt hadde like stor betydning. Det framstår som ganske passivt, mener Brynildsen Reinar.

Mye å forholde seg til

De 17 bærekraftmålene er delt inn i 169 delmål og har i tillegg 231 unike indikatorer for å måle og rapportere. Det blir overveldende for en planlegger i en gjennomsnittlig norsk kommune.

– Det blir helt uoversiktlig. Hvor skal man egentlig starte, hvis man sitter en til to personer med ansvar for planlegging?

Informantene Brynildsen Reinar har brukt forteller om blandede følelser for oppgaven de har fått. For det er ikke bare negativt:

– De sier det er inspirerende å jobbe med dem – det gir perspektiv på det de gjør og en betydning utenfor kommunegrensene. Men det er også frustrerende, fordi det bare er en overordnet forventning om å følge bærekraftmålene og lite som forteller hva konkret de skal gjøre. Alle er enige om at bærekraftig utvikling er viktig, men det er vanskelig når man kan legge hva man vil i det.

Krever tøffere politikk

Perioden for å jobbe med disse bærekraftmålene går ut i 2030. Selv om det har skjedd en del, mener Brynildsen Reinar at det er lite som tyder på at de har hatt så stor praktisk effekt – og da snakker han på globalt nivå, ikke bare i kommunene.

For at kommunene skal få det bedre til i årene framover, mener han det trengs kraftigere lut.

– En bærekraftig omstilling krever tøffere politikk på alle nivåer. Dette krever politiske tiltak der man ikke kan regne med at alle blir fornøyde. Bærekraftmålene kan bidra, men det krever også at politikere over hele fjøla må gjøre noen tydelige prioriteringer, slår Brynildsen Reinar fast.

Fredag 7. juni er altså dagen. Kl. 10:15 er det prøveforelesning, før selve disputasen kl. 12:15.