Samarbeid, samt beslektede begreper som samhandling, samordning og samskaping, har blitt en trend i norsk velferdspolitikk. De siste 25 år er det produsert seks stortingsmeldinger og fem NOU-er innenfor helse- og velferdsfeltet med disse begrepene som hovedfokus. De finnes også i Forskningsrådets utlysninger og styringsdokumenter, samt i utdanningspolitikken.

Dette kommer frem i boka Mot bedre samarbeid? - Betraktninger fra studier av norske velferdstjenester, som ble gitt ut på Universitetsforlaget i fjor. Forfatterne er kritisk til om samarbeid alltid er riktig medisin.

­– Jeg vil si at man bare burde samarbeide når det er helt nødvendig, sier Esben Olesen, seniorforsker ved Nordlandsforskning og en av fire redaktører for boka.

Sammen med Christian Lo, som både er førsteamanuensis ved Nord universitet og seniorforsker ved Nordlandsforskning, har han skrevet kapitlet «Når samarbeid blir både løsning og problem».

Samarbeider for å samarbeide

Olesen og Lo tar utgangpunkt i begrepet «gjenstridige problemer» («wicked problems» på originalspråket) og tendensen til å bruke samarbeid for å løse slike komplekse problemer.

Tanken er at gjenstridige problemer ikke har riktige eller gale løsninger, de er beheftet med verdier og hvordan man forstår problemene fargelegger om man vurderer ulike løsninger som gode eller dårlige. Begrepet ble opprinnelig brukt om for eksempel plasseringer av en motorvei, justering av skattenivå, fattigdomsbekjempelse og utforming av utdanninger.

Etter hvert har begrepet gjenstridige problemer funnet veien til andre områder enn de opprinnelige, blant annet den nordiske velferdsstaten. Å levere tjenester som dekker alle helse- og velferdsbehov til befolkningen, på en lik og rettferdig måte, blir ansett som et slikt gjenstridig problem.

Men idealet har ikke blitt realisert.

Selv etter tiår med manglende effekt, insisterer fremdeles myndighetene på at samarbeid er «tiltaket som skal bygge bro over kløftene som skjærer gjennom tjenestelandskapet», som Olesen og Lo formulerer det.

– Fungerer det ikke, er det fordi vi samarbeider for dårlig. Til slutt samarbeider vi bare for å samarbeide, ikke for å løse problemene sier Olesen.

– Vi argumenterer for at det er måten tjenestetilbudet er organisert på, som gjør idealet om et helhetlig tjenestetilbud uoppnåelig, ikke mangelen eller kvaliteten på samarbeidet mellom de ulike tjenestene.

Ulike forståelse av samme pasient

Så hvordan er tjenestetilbudet organisert? Etter spesifikke problematikker, for eksempel diagnosespesifikke, arbeidsspesifikke, aldersspesifikke, kulturspesifikke og sosialspesifikke. Dette fører til et temmelig fraksjonert og spesialisert landskap, der tjenestene må samarbeide med hverandre for å dekke behovet til pasienter med mer enn én enkelt utfordring.

– Dessverre er det ikke slik at samarbeid mellom ulike tjenester automatisk skaper helhetlige og sammenhengende tjenestetilbud, sier Olesen.

– Brukere med sammensatte tjenestebehov risikerer at fokuset legges på samarbeid, ikke på brukernes faktiske problemer eller behov.

Olesen forklarer at det langt fra er sikkert at en overvektig terminal kreftsyk og deprimert person på 92 år, både trenger hjelp fra kreftavdelingen på et sykehus, en psykolog og en ernæringsfysiolog.

– Det kan være at Olga mest trenger å snakke med en psykolog om sin nærforstående død, fremfor at skulle forholde seg til alle mulige spesialister med hver deres forståelse av hennes situasjon, sier seniorforskeren.  

– Samarbeid er meget dyrt og krever veldig mye koordinering for å kunne gjennomføres på en bra måte. Man bør virkelig tenke seg om før man samarbeider.