I fire tiår har forskere oppsøkt Wibekes kontor, vel vitende om at løsningen på problemet deres ville finnes der inne. Den energiske finnmarkingen har tilbudt alt fra diskopprydding til sjelesorg, i tillegg til eitrende kjeft når gjesten har fortjent den type behandling.

Ikke at Wibeke har oppholdt seg på kontoret særlig ofte. Som altmuligkvinne har hun vært overalt, bevæpnet med pynteservietter, datakabler og drill, alltid klar for et nytt hasteoppdrag. Wibeke går aldri noen steder, hun holder et tempo mellom marsj og lett jogg. De kjappe skrittene er utviklet gjennom mange år, for å forsere Nordlandsforsknings endeløse korridorer på mest mulig effektivt vis.

Men nå er det altså slutt. Og korridorene ligger stille tilbake.

– Jeg hadde aldri blitt så lenge om jeg ikke trivdes, sier Mor Nordlandsforskning. – Den viktigste årsaken til det har vært folkene, masse trivelige folk.

Den mest spennende personligheten

Folk, ja, Bedrifter av en viss alder vil etter hvert skape sine bautaer. Wibeke er en slik. Nordlandsforsknings meritterte skoleforsker Karl-Jan Solstad (88) er en annen. I 1984 befant han seg på et kontor nær Bodø sentrum, i stillingen som direktør for det ferske forskningsinstituttet. Overfor ham satt en 19 år gammel Wibeke Bjørkli, på jobbintervju. Hun gjorde inntrykk.

– Det fantes nok søkere med mer erfaring, men siden stillingen var et tiltak finansiert av kommunen for å få ungdom i jobb, kunne vi velge kandidaten med den mest spennende personligheten, minnes Solstad.

Stillingen gikk dermed til den livlige 19-åringen med den svært så fargerike språkbruken.  

– Om jeg blir husket for noe jeg har gjort ved Nordlandsforskning, er det nok for å ha ansatt Wibeke, konkluderer Solstad.  

For mens skoleforskeren i perioder søkte lykken andre steder, var jenta fra Vardø kommet for å bli. Hun fulgte Nordlandsforskning fra sentrum til Mørkved, og etter hvert fra administrasjonsbygget til dagens plassering i tredje etasje over Handelshøgskolen i Bodø.

Omsorg og bannskap

Arbeidshverdagen var travel, variert og krydret med galskap. Den årlige feiden med gutta fra etasjen under som alltid stjal juletreet, aprilspøkene som kulminerte med at det begynte å gro karse i tastaturet til en uheldig forsker, festene med husbandet, den interne tulleavisen, sanger, filmer, overambisiøse skiturer.

– Det var nok lettere stemning før, folk var ikke like opptatt av karriere som nå. Det har vært mye rart opp gjennom årene, mye spøk og godt samhold, sier Wibeke. 

Men også alvor. Finnmarkingens temperament og eminente evne til inderlig bannskap har satt mang en forsker på plass og vel så det. Også eksterne krefter har blitt jaget på dør eller fått føle den finnmarske hårføneren.

Og likevel er dama elsket av alle. Også de som har fått kjeft, setter frem småkakene.

– Jeg er ikke langsint og har et godt forhold til både forskere og andre. Til og med Statsbygg har invitert meg på kaffe, gliser Wibeke og flirer sin karakteristiske latter, som kunne vært solgt på apoteket til bruk mot nedstemthet og vinterdepresjon.

Også sjefen sjøl, administrerende direktør Iselin Marstrander, er dypt imponert over hvordan den kjeftsterke vardøværingen holder balansen mellom gulrot og pisk.

– Wibeke kan være eitrende sinna og si akkurat hva hun mener, samtidig som hun er den mest omsorgsfulle av oss alle, sier Marstrander.

– Denne kontrasten mellom strenghet og kjærlighet har påvirket Nordlandsforskning positivt, det er det ingen tvil om.  

Wibeke Bjørkli. En unik blanding av omsorg og bannskap. Hardtarbeidende, serviceinnstilt, beintøff og totalt allergisk mot syt. Hvordan skaper man en Wibeke? Hvilke faktorer må være til stede? En barsk barndom i 60- og 70-tallets Finnmark er nok en god del av forklaringen. For her gikk det for seg.

Fikk juling, ga juling 

Wibeke vokste opp hos besteforeldrene sine i Vardø, i en tid der kidsa ikke satt inne og kikket på mobilen.

– Vi var ute hele tiden og fikk maten servert gjennom vinduet. Ei fiskekake i handa. Kanskje var vi inne noen få timer på vinteren for å høre på Barnetimen, sier hun.

– Jeg hadde en fantastisk barndom. Vi var overalt.

Så hvor kunne man finne Wibeke en typisk barndomsdag? Kanskje gikk hun tur med en av revungene fra farmen, kanskje hoppet hun i høyet, rappet tørrfesk, startet en gressbrann eller sprengte gamle tyske tennstaver i nabolaget. Det er heller ikke usannsynlig at hun slåss.

– Jeg havnet ofte i klinsj med noen. I dag ville jeg sikkert fått en diagnose, men da var jeg bare jævla rampete. Og en av de få jentene som slåss med gutta, sier Wibeke.

Så mens en av venninnene holdt brillene hennes, gikk Wibeke i krigen, med nevene først.

– Jeg ble vant til å ta vare på meg selv, til å få juling og gi juling. Det var ingen sympati å få hjemme, syt var uaktuelt.

Og da den barske slåsskjempen fylte 12 år, var det på tide å brette opp ermene og starte på arbeidslivet. 

Service og kos

Ungene i Finnmark lærte tidlig å ta i et tak. Wibeke jobbet i kolonialbutikk, vasket på ferga, egnet line for fiskerne, arbeidet med lodda og kvalkjøtt, på fileen og rekefabrikken, hun hesjet gress og kjørte inn høy, og hjalp i det hele tatt til overalt hvor behovet fantes.

Variert arbeidserfaring, utrettelig innsats og heftig kjeftbruk. Det er klart direktør Solstad så et potensiale.

Han ble tidlig belønnet for ansettelsen, da Wibeke klarte å holde igjen flyet til Oslo, slik at en forsinket Solstad likevel fikk bli med.

Å legge ned en ekstraordinær innsats for Nordlandsforsknings ansatte er et av Wibekes varemerker. Det kan Einar Lier Madsen skrive under på. Han var kontorsjef på begynnelsen av 90-tallet og ble senere forsker i næringsgruppa.

– Wibeke er et kjempeeksempel på god service, hun strekker seg langt forbi det man kan forvente at en person gjør, sier Lier Madsen.

– Hun setter standarden så høyt at svært mange som har jobbet hos Nordlandsforskning, blir skuffet over sin neste arbeidsplass.

– Vi er her for forskerne. Jeg har bestandig lagt meg i selene for at de skal ha det bra, sier Wibeke selv.

– Service er viktig. Kos er viktig. Jeg liker å ordne til jul og påske og slikt. Det kan ikke bare være jobb, stress og mas, det må være litt kos også. 

Og derfor var det bare rett og rimelig at Mor Nordlandsforskning ble takket av i et fullsatt Store Møterom, med delikat mat, kaffe og kaker, gode ord og ypperlig stemning.

Nå begynner en ny epoke både for Wibeke og de som sitter igjen i tredje etasje uten henne.

Minnes jobben med glede

Det er helsa som gjør at Wibeke må fratre noen år før planlagt. Hun har kommet seg gjennom en sykdom som nok ville tatt knekken på mange, men nå er det på tide å finne roen. Og som oppveksten har lært henne, er det ingen vits i å klage.

– Det er en tid for alt. Å trekke seg nå er greit. Jeg kjeder meg sjelden, så jeg kommer nok til å få dagene til å gå, sier Wibeke.

– Litt synd er det, selvsagt. Jeg kommer til å savne å ha noen å sjefe over. Så gubben og guttan hjemme er nok litt bekymret akkurat nå.

Et sted mellom 200 og 300 forskere har nytt godt av servicen til Wibeke de siste 38 årene. Et titalls direktører har kommet og gått.

– Jeg har hatt fine år på Nordlandsforskning og kommer til å minnes jobben med glede. Jeg har vært omgitt av bare flotte forskere og flotte sjefer, sier Mor Nordlandsforskning, før gliset plutselig dukker opp igjen.  – Eller, nå ja, nesten bare flotte sjefer.