SEQUAL ser på hvordan klimapolitikken kan bli mer effektiv, om den inkluderer kjønnsperspektiver. Men slike perspektiver er mangelvare i norske styringsdokumenter. 

I en gjennomgang av stortingsmeldinger, NOUer, statsbudsjetter og rapporteringer på oppfølgingen av FNs bærekraftsmål i Norge, har forskerne Aase Kristine Lundberg, Helga Eggebø og Mari Teigen lett etter koblinger mellom klima, kjønn og likestilling.

Men slike koblinger er så å si fraværende i norsk klimapolitikk.

– Og hvorfor er dette et problem? Fordi kvinner og menn påvirker klimaet i ulik grad, sier Lundberg, som er seniorforsker ved Nordlandsforskning og intern prosjektleder for SEQUAL.

–  Med menns høyere gjennomsnittsinntekt kommer også et høyere forbruk og utslipp av klimagasser. Det er dessuten kjønnsforskjeller mellom kvinner og menns holdninger til klimaendringer, klimarisiko og hvor villig man er til å støtte politiske tiltak som kutter utslipp. Å ekskludere dette perspektivet fra klimapolitikken, kan føre til mindre effektive klimatiltak.

Løftes ikke frem

Miljødirektoratet, Statens vegvesen, Kystverket, Landbruksdirektoratet, Norges vassdrags- og energidirektorat og Enova har utredet ulike tiltak og virkemidler som kan hjelpe Norge å nå utslippsmålene for 2030. Funnene presenteres i den over 1196 sider lange rapporten «Klimakur 2030». Rapporten danner grunnlaget for Klimameldingen som ble vedtatt av Stortinget i 2021. 

– I et av vedleggene finner vi spor av kjønnsperspektiv, sier Lundberg.

– Dette er en av meget få steder i norske politikkdokumenter at kjønnsperspektiver er å finne. Ellers er det stort sett taust. 

«Klimakur 2030» presenterer altså en rekke tiltak for utslippskutt, blant annet innen jordbruket. Poenget er å finne frem til de tiltakene som er mest kostnadseffektive, altså å identifisere de billigste måtene å kutte utslipp på.

– Forslagene handler mye om teknologi og kvoter, og det er påfallende lite fokus på mennesker. Et av få steder kjønn blir relevant er knyttet til folks matvaner og kosthold, sier Lundberg.

– Menn spiser langt mer rødt kjøtt enn kvinner. Kvinner er dessuten mer åpne for å endre matvanene sine, gå over til å spise mer vegetarisk og øke andelen fisk i kostholdet.

Å legge om kostholdet er en av de aller enkleste og mest samfunnsøkonomiske måtene å kutte utslipp på.

– Kjønnsforskjellene er åpenbart til stede, men løftes ikke frem, de blir ikke ansett som viktige, sier Lundberg.

Sjelden forskning

Kjønnsperspektiver i klimapolitikk er ingen ny oppfinnelse, men har i stor grad fokusert på det Globale sør.  

– Det finnes mye forskning som dokumenterer at kvinner i det Globale sør står overfor særlige utfordringer i møtet med klimaendringer. I det Globale nord har ikke kjønnsperspektiver vært like fremtredende, men her ser vi en endring. Både forskere og byråkrater har blitt mer opptatt av det, men politikken henger etter, sier Lundberg.

Forskningsprosjektet SEQUAL og artikkelen «Gaps and Silences: Gender and Climate Policies in the Global North», som Lundberg, Eggebø og Teigen har skrevet på bakgrunn av kunnskap fra prosjektet, er derfor et skritt i riktig retning.

Bakgrunnen for SEQUAL er en utlysning fra EUs likestillingsprogram GENDER-NET Plus, der FNs bærekraftsmål 5 om likestilling skulle kobles med enten mål 3 «God helse og livskvalitet», mål 9 «Industri, innovasjon og infrastruktur» eller mål 13 «Stoppe klimaendringene».

– Vårt prosjekt var det eneste prosjektet som koblet likestilling med klima og fikk støtte, sier Lundberg.

– Vi ønsket å se hva som skjer når du inkluderer kjønnsperspektivet i klimapolitikk i det Globale nord, i samfunn som tradisjonelt ligger langt fremme når det kommer til likestilling. 

Folketom politikk

Etter å ha undersøkt mange tusen sider klimadokumenter, har Lundberg og co gjort noen interessante observasjoner. Den ene er altså at kjønnsperspektiv stort sett ikke er inkludert noe sted.

– Vi ser også at mye av klimapolitikken ikke handler om folk. Det settes søkelys på kvotemarkedet, atmosfæriske prosesser, teknologi og markedsmekanismer. Men folk er sjelden nevnt når det snakkes om klimaendringer, sier Lundberg.

Forskeren påpeker at et kjønnsperspektiv på klimapolitikken åpner for å se på hvordan klimatiltak treffer ulike deler av befolkningen ulikt.

– For at klimapolitikken både skal være effektiv og rettferdig er det nødvendig å inkludere perspektiver på sosial ulikhet, som kjønn, alder, bosted og etnisitet, sier Lundberg. 

– Utslippsreduserende tiltak må være legitime, og da må også folk inkluderes i analysene av tiltakene.