De var sammen om det, ungene og de eldre. Over 30 personer, på utsida av et bygdehus et sted i Tana kommune, helt ved grensen til Finland. Anledningen var intet mindre enn storartet: verdensmesterskap i lassokasting. En tidligere reineier viste frem ulike kasteteknikker og alle fikk prøve seg, både barnehagebarn og pensjonister. «Særdeles vellykket», konkluderte arrangøren etterpå.

Denne begivenheten er et eksempel på en ny og innovativ form for eldreomsorg, basert på behovene som ble kartlagt i forskningsprosjektet «Ageing at home», der forskerne identifiserte sosial omsorg som en blind flekk i norsk eldreomsorg.

Kommunene Steigen og Tana tok resultatene på alvor og igangsatte hver sitt utviklingsprosjekt med mål om å forbedre den sosiale delen av eldreomsorgen. Prosjektleder i Steigen har vært Ann Rita Vestvatn, mens Mariann Johansen Lindi har ledet prosjektet i Tana. 

De to kommunene valgte ulike veier og forskere fra Nordlandsforskning og Høgskolen på Vestlandet har fulgt dem begge i arbeidet.

Nå presenteres funnene i rapporten «Aktivitet og fellesskap blant eldre - Erfaringer med sosial omsorg i Steigen og Tana/Deatnu».

Hensyn til kulturell bakgrunn

Et sentralt tiltak i Tanas arbeid med å motvirke ensomhet og passivitet blant kommunenes eldre, var bygdekafeer. Tana er en stor kommune med spredt bosetning og bygdekafeene ble arrangert på ulike steder for å nå flest mulig.  

– Tana er også en flerkulturell og flerspråklig kommune, inkludert det sjøsamiske, samisk reindrift, kvensk, finsk og personer med bakgrunn fra en rekke andre ulike land, sier Helga Eggebø, seniorforsker ved Nordlandsforskning, som er hovedansvarlig for rapporten.

– Å erkjenne de ulike kulturene i de ulike bygdene, har vært en viktig suksessfaktor for bygdekafeene.

For kafeene handler ikke bare om kaffe. Mesterskapet i lassokasting ble arrangert i forbindelse med en bygdekafe. Produksjon og servering av blodpannekaker, trekkspillmusikk og dans er andre eksempler på aktiviteter som har røtter i stedes tradisjoner, samtidig som det også ivaretar noen generelle menneskelige behov for fellesskap.

– De har fått til utrolig mye bra og bygdekafeene er i det hele tatt et svært vellykket tiltak som betyr mye for folk, sier Eggebø.

Tegn til forbedring

I Steigen tok prosjektet «Sosial omsorg i hjemmetjenesten» på seg en rekke oppgaver. Primærkontaktfunksjonen skulle styrkes, hjemmehjelperne skulle få faglig utvikling, det skulle etableres forebyggende hjemmebesøk og aktivitetstilbudet for eldre skulle kartlegges, koordineres og kommuniseres bedre ut.

– Ett år etter at prosjektet ble avsluttet, er det tegn til forbedringer og varige endringer, selv om det forutsetter et vedvarende fokus på sosial omsorg på alle nivå i organisasjonen, særlig fra ledelsen sin side, sier Eggebø.

De to prosjektene har dessuten gitt forskerne verdifull informasjon om byggeklossene som må være på plass for å sette sammen god sosial omsorg.

Det handler om struktur og kultur.

Usynlig omsorg

Steigens hjemmehjelpere er et godt eksempel. En av de viktigste og mest etterspurte oppgavene de utfører, er å ta en kopp kaffe sammen med de eldre.

– Det handler om å se folk, lytte til dem og ha tid til dem. Dette er kroneksemplet på sosial omsorg, sier Eggebø.

– Her finnes det mye god praksis i begge kommunene, men aktivitetene blir ofte ikke satt ord på, de er ikke vedtaksfestet, de finnes ikke i arbeidslister, de er usynlige i strukturene.

Konklusjonen er at sosial omsorg må forankres i ulike strukturer i helse- og omsorgssektoren. Hvis ikke, blir disse livsviktige aktivitetene nedprioritert i kampen om hva de ansatte skal bruke tiden sin på.

Men hvis den sosiale omsorgen skal fungere, holder det ikke å få strukturene på plass. I tillegg er også kultur for sosial omsorg en nødvendighet.

Må tas vare på

Både isfiske og lassokasting kan være strålende sosiale omsorgstiltak. Men ikke uten videre.

– Kanskje er det ikke aktiviteten i seg selv, men tilliten til omsorgsarbeideren, at vedkommende ønsker å lytte til deg, som gjør at du føler deg velkommen til å delta, eller åpner deg i en samtale og forteller hvilke behov du har, sier Eggebø.

Og nettopp evnen til å være denne omsorgspersonen, er en uvurderlig ressurs i eldreomsorgen.

– Å lytte, se, få med seg detaljer, observere og spørre på en måte som gjør at folk vil fortelle, dette er en type kompetanse gode omsorgsarbeidere har. Den kommer ikke av seg selv og krever fintfølelse og erfaring, sier Eggebø.

– Det finnes mange ansatte som har denne kompetansen, og våre funn står i sterk kontrast til antakelser om at helsearbeidere kommer og går, har lav kompetanse og at hvem som helst kan gjøre jobben. Det stemmer rett og slett ikke.

Forskernes konklusjon er derfor utvetydig.

– Å ta vare på erfarne og kompetente ansatte er noe av det viktigste ledere i helse- og omsorgssektoren kan gjøre for å ivareta den sosiale omsorgen, sier Eggebø.