– Hvem er det der? spør ei dame og peker på en gjeng mennesker som har samlet seg rundt et bord på Stormen bibliotek i Bodø.

– Det er deltakere i «Lån en bodøværing», Bodø Røde Kors sin aktivitet, der målet er at nye bodøværinger skal bli kjent med oss som bor her, byen og det norske språket, svarer Tone Magnussen, en av de frivillige bak tilbudet.

Den nysgjerrige dama nikker fornøyd og Magnussen går tilbake til gjengen ved bordet. Hun er ikke bare frivillig i Røde Kors, men også forsker ved Nordlandsforskning og medforfatter av den splitter nye boka Retten til byen – Kraften i krysskulturelle møter, der blant annet «Lån en bodøværing» blir behørig omtalt.  

Boka har sprunget ut av prosjektet Cit-egration, som de siste fire årene har forsket på premissene for at møter mellom mennesker oppstår.

– Vi har undersøkt hva som skal til for å utvikle rettferdige byer der alle kan delta og være med å påvirke beslutninger, uavhengig av etnisk bakgrunn, sier Magnussen.

15. juni ble kapitlet om «Lån en bodøværing» og boka som helhet presentert og diskutert i Stormen bibliotek i Bodø.
 

Felles erfaringer

Hva er egentlig «Lån en bodøværing»? Jo, aktiviteten skjer hver onsdag klokka 18:00 på Stormen bibliotek. Det er alltid en frivillig aktivitetsleder fra Røde Kors på plass. Deltakerne kan komme fra voksenopplæringa, de kan være internasjonale studenter, arbeidsmigranter eller ektefeller til norske statsborgere.

Bodøværingene som lånes ut er også blandet drops, med ulik alder og yrkesbakgrunn. Tiltaket kan faktisk skryte av å ha flere menn på laget enn det som ellers er vanlig i frivillig arbeid.

– De fremmøtte deles inn i grupper og snakker med hverandre. Det er alltid en norsktalende bodøværing til utlån i hver gruppe. Ellers er kompetansen i det norske språk veldig varierende, så mange av samtalene er utpreget utforskende, engasjerende og ordforklarende, sier Magnussen.

– Men samtalene er basert på et gjensidig ønske om å bruke språket som et redskap for å forstå hverandre.
 

Deltakende forskning

«Lån en bodøværing» er et av mange urbane møtesteder som utforskes i Retten til byen. Med eksempler fra så ulike aktiviteter som teater, sang og gatekunst, dyrkingsfellesskap i en byhage, aktivitetsguider for å få flere barm med i organisert idrett, solidaritetskafé drevet av papirløse og nabolagsbevegelser for å ønske nye innbyggere velkommen, undersøker forskerne hva krysskulturelle møter er og kan være.

– Vårt utgangspunkt er at vi gjennom slike aktiviteter kan lære om hvordan vi kan skape mer rettferdige, mangfoldige bysamfunn, sier Magnussen.   

Forskerne har ikke bare sittet i utkanten av aktiviteten med notatboka i hånda; de har deltatt. Dette gjelder i høyeste grad for Magnussen og «Lån en bodøværing».

– Å ha et forskerblikk på aktiviteten jeg selv har vært med på så starte og som har vært en viktig del av livet mitt i mer enn fem år, har vært utfordrende, sier hun.
 

Forskjellsfellesskap

Retten til byen ser ikke bare verden med forskerblikk, men er et eksempel på samproduksjon av kunnskap.

– Både kunstnere, frivillige og kulturarbeidere bidrar både med sine perspektiver på aktivitetene som undersøkes, men er også aktive i diskusjoner og fortolkninger, sier Magnussen.

– Flere kapitler i boka er et resultat av samskriving mellom forskere og det vi kan kalle praktikere.

Og som med eksemplet fra «Lån en bodøværing», handler de fleste aktivitetene om å bygge bro over forskjellene mellom folk eller lære seg å leve med dem.

– Altså å danne det vi kan kalle forskjellsfellesskap. I rettferdige samfunn kan alle, uavhengig av bakgrunn eller andre forskjeller, være med på å påvirke og endre fellesskapet, sier Magnussen.