Dette kommer frem i rapporten «Er «tydelige soner» løsningen? Dilemmaer og kunnskapsgrunnlag i forvaltningen av rovdyr og beitedyr i Nordland», som er en oversatt og bearbeidet versjon av kapitlet «Struggling with ‘clear zoning’» fra boka Indigenous Knowledges and the Sustainable Development Agenda. Denne boka kom ut i mai 2020 på Taylor & Francis Group.

Det er seniorforsker Camilla Risvoll ved Nordlandsforskning og professor Randi Kaarhus ved NMBU som nå publiserer denne forskningen også på norsk.

– Rapporten argumenterer for at de nasjonale reglene som definerer hva som teller som faktabasert og gyldig kunnskap ikke klarer ta godt nok innover seg den erfaringsbaserte kunnskapen fra de som lever nærmest beitedyr og rovdyr, sier Risvoll.

– Vi viser hvordan den regionale rovviltforvaltningen under revideringen av forvaltningsplanen for rovdyr i Nordland ender opp med å gi beitebrukere lite rom til å ta tak i og stille spørsmålstegn ved hva som er hovedutfordringene.

Den kunnskapsbaserte rovviltforvaltningen i Norge har vært basert på ett sett med metodiske regler og bestemte indikatorer for registering av «reproduserende familiegrupper» av rovdyr og kadavre av beitedyr drept av rovdyr. Erfaringene fra Nordland viser at disse indikatorene er del av en vitenskapsbasert tilnærming som ikke fanger opp behovet for en mer helhetlig forvaltning av mangfoldet i naturen.

Sammen med Kaarhus har hun også skrevet kronikken «Sentrale myndigheter må anerkjenne lokal­kunnskapen til reindriftsnæringa i Nordland», som tar opp den samme problematikken.