Norge har ansvaret for store havområder og forvaltningen av dem er en viktig oppgave. Stortinget bestemte på begynnelsen av 2000-tallet å innføre forvaltningsplaner for havområdene, for å sikre bærekraftig og kunnskapsbasert styring. Forskere lager det faglige grunnlaget for forvaltningsplanene, som både skal legge til rette for verdiskaping og samtidig opprettholde naturmangfoldet i havet.

Nå har tre samfunnsvitere gått gjennom samfunnsvitenskapelige analyser av norsk havforvaltning og skrevet rapporten «Kunnskapsbaserte beslutningsverktøy?».  

– Vi har funnet ut at forholdet mellom politikk og vitenskap er en gråsone, sier seniorforsker Brigt Dale ved Nordlandsforskning, som er en av tre forfattere bak rapporten.

Seniorforsker Brigt Dale. Foto: Morten Ovesen

Olje- og gassektoren påvirker mest
– Kunnskapen blir produsert for å imøtekomme politiske behov, og dermed også preget av politikk. Ikke minst gjør idealet om åpne prosesser der aktører skal ha muligheten til å påvirke, at kunnskapsproduksjonen politiseres.

Det resulterer i at forskjellige aktører kan påvirke hvilken kunnskap som inkluderes i forvaltningsplanen.

– Særlig aktører i olje- og gassektoren har lykkes veldig godt i sitt påvirkningsarbeid. Små, lokale aktører med begrensede midler, har derimot hatt vanskelig for å nå frem, sier Dale.

Et eksempel på problematikken forskerne snakker om, er behandlingen av den såkalte iskanten i Barentshavet. Iskanten er definert som et særlig verdifullt og sårbart område, noe som legger føringer på hvilke næringsaktiviteter som er lov å bedrive i nærheten.

– Regjeringen besluttet på et tidspunkt å flytte iskantsonen, sammenfallende med olje- og gassnæringens behov for nye leteområder. Dette betød i praksis at man ville kunne åpne for leteområder flere hundre kilometer lenger nord enn det miljøetatene opprinnelig anbefalte, sier Dale.

Fremstår som riktig avgjørelse
I realiteten er det stor usikkerhet blant forskere om hvor iskantsonen befinner seg, rett og slett fordi den forandrer og forflytter seg fra år til år.

– Regjeringens ønske om å flytte sonen nordover må også forstås i sammenheng med olje- og gassnæringens suksess med å påvirke risikovurderingen og å synliggjøre at deres kompetanse vil være den beste til å vurdere akseptabel risiko, sier Dale.  

Seniorforskeren påpeker at den store usikkerheten som preger den vitenskapelige debatten på dette området, ikke ble inkludert i regjeringens forslag om å flytte iskanten, som ble forelagt Stortinget.

– Beslutningen om å flytte iskanten fremstår dermed som en riktig avgjørelse basert på konsensus i vitenskapelig kunnskap, noe som på langt nær er en presis beskrivelse av forskningen på området, sier han.

Ønsker tydeligere skille
Forvaltningsplanene er ikke juridisk bindende, kun rådgivende. De skal presentere en gjennomgang av tilgjengelig forskning, slik at beslutningstakerne kan gjøre en kunnskapsbasert vurdering av risikoen av menneskelig aktivitet i sårbare økosystemer.

– Dette fører til en drakamp mellom sektorene, der olje, fisk og miljø har ulike behov og tolker planene til sin fordel, sier Dale.

Forfatterne av rapporten peker på at det finnes relativt lite fagfellevurdert juridisk forskning på forvaltningsplanens status.

– Derfor anbefaler vi helt konkret at det settes i gang en utredning av planenes juridiske status, sier Dale.

Argumentet er at en klarere status ville kunne bety at beslutninger om industriell aktivitet enten måtte følge de faglig forankrede planbestemmelsene eller gis dispensasjon basert på politiske vurderinger.

– Et slikt system vil synliggjøre bedre hvilke beslutninger som er politisk motivert, sier Dale.

– Forskningslitteraturen vi har gjennomgått påpeker at det uklare forholdet mellom faglige og politiske vurderinger er et av hovedproblemene ved dagens system.  

Rapporten "Kunnskapsbaserte beslutningsverktøy?" er utgitt av Norce Samfunnsforskning, og skrevet av Gisle Andersen (NORCE), Brigt Dale (Nordlandsforskning) og Berit Kristoffersen (Universitetet i Tromsø).