I fire år har forskeren fra Verdal gått gjennom referater, analysert videopptak og vært til stede i Stortinget når klimaspørsmål var på agendaen. Han har undersøkt hvordan spørsmålet blir snakket om i Stortingets debatter og hvordan disse debattene påvirker norsk klimadiskurs og klimapolitikk.

– Mens den øvrige miljøpolitikken styres av lover og regler, er holdningen til klimaspørsmålet en helt annen. Her er den dominante måten å tenke på at utviklingen skal styres gjennom markedsmekanismer, forklarer Pedersen.

Under arbeidet med doktorgraden fikk forskeren orkesterplass til diskusjonene som førte opp til innføringen av klimaloven. Denne loven tallfester norske utslippskutt og pålegger regjeringen en årlig redegjørelse for Stortinget om utviklingen av klimagassutslipp og gjennomføringen av lovfestede klimamål.

Tiltak uten effekt
– Mange har kritisert klimaloven for å være en papirtiger, men jeg argumenterer for at loven har sin funksjon. Den markerer et viktig brudd med den dominerende, markedsorienterte tenkemåten. I tillegg kan loven gjerne endre seg i årene som kommer, og derfor representerer den en viktig, ny innramming for norsk klimapolitikk, forteller Pedersen.

– Men jeg er også kritisk til klimaloven. Selv om den representerer endring, har det gode utgangspunktet i stor grad endt opp med å ramme inn allerede eksisterende nyliberale praksiser, og sånn sett er ikke loven særlig forpliktende.

Når Norge skal utføre klimatiltak, er tankegangen å få mest mulig klima for pengene, påpeker forskeren. Derfor skjer ikke tiltakene i dyre Norge, men i fattige land i sør. En god del midler spyttes inn i initiativ som REDD+ (reduserte utslipp fra avskoging og skogforringelse i utviklingsland).

– Men forskning viser at slike tiltak har liten effekt. Skogen blir ikke fredet og følgelig uteblir den karbonbindende effekten, sier Pedersen, og viser til en artikkel av Hanne Svarstad og Tor A. Benjaminsen.

Fra gulrot til pisk
I Norge er skatter og avgifter det foretrukne virkemiddelet for å motivere folk og næringsliv til mer klimavennlig atferd. Et aktuelt eksempel er elbiler, som (stort sett) slipper å betale bompengeavgift, tilbys gunstigere parkering, har momsfritak ved kjøp samt fritak for engangsavgift, for å nevne noen. Dermed kjøper folk elbil.

– Tanken er at mennesker velger det billigste alternativet. Hvordan skatter og avgifter skal brukes, er ofte et tema i klimadebattene på Stortinget. Men til tross for flere tiår med en slik insentivpolitikk, så har Norges samlede klimagassutslipp gått opp, forteller Pedersen.

Nettopp derfor markerer klimaloven et skille. I stedet for passivt å premiere klimavennlig atferd, begynner politikerne offensivt å straffe klimaskadelig atferd.

– Gjennom å stille krav til seg selv vil politikerne binde også fremtidige politikere og regjeringskonstellasjoner til en mer offensiv klimapolitikk, og klimaloven kan derfor sies å være selvbindende. Klimaloven er derfor en nyskaping i norsk rett, forklarer Pedersen.

– Ved å bytte fra et økonomisk fokus til et juridisk fokus, fra gulrot til pisk, er det åpenbart at klimaloven utfordrer det dominerende tankesettet, slår Pedersen fast.

Lokket nordover
Vegard Pedersen forsvarte sin avhandling 19. september i år og er nå seniorforsker ved Nordlandsforskning. Men at verdalingen skulle ende opp som miljøforsker, overrasker i hvert fall ham selv.

– Da jeg vokste opp hadde jeg interesse for data og realfag. Men da jeg skulle studere, endte jeg opp med en bachelorgrad som inneholdt blant annet statsvitenskap, antropologi og sosiologi.

Antropologi ble også fokuset i mastergraden, der unge Pedersen gjorde sitt feltarbeid på Sri Lanka. Men det han beskriver som «en veldig interessant stipendiatutlysning ved Nord universitet», fikk ham til å konvertere fagfelt.

– Nå er det miljø og klima som er mitt faglige hovedfokus og jeg blir bare mer og mer interessert for hver dag som går, forsikrer den ferske doktoren.

Avhandlingen har tittelen: «Heated Debates in a Warming World: A Study of Parliamentary Climate Politics as an «Art of Government».