I en framtidig verden preget av klimaendringer og med en voksende befolkning med økende kjøtthunger, kommer matsikkerhet til å bli en av de store globale utfordringene.

I dag produseres det rundt en tredjedel mer mat enn det som er nødvendig for å fø verdens befolkning, og selv med dette overskuddet sulter over 800 millioner mennesker. FN estimerer at vi blir 50 prosent flere mennesker mot slutten av århundret. Tre graders global oppvarming, som vi er på vei mot med dagens klimapolitikk, vil ifølge en gjennomgang gjort for Framtiden i våre hender kunne redusere global matproduksjon med så mye som 30–50 prosent. Hva skjer med global og norsk matsikkerhet da?

Norge importerer rundt halvparten av maten vi spiser. Hva skjer med norsk matsikkerhet hvis de landene vi importerer mat fra i økende grad innfører eksportrestriksjoner, eller vi får økt konkurranse i det globale matmarkedet fra land som i dag i stor grad er selvforsynte? Ligger det potensial for internasjonale konflikter rundt matsikkerhet, hvor pengerikdommen vår vil bli lite verdt? Vi kan som kjent ikke spise penger.

Norsk selvforsyning av mat, altså andelen av maten vi spiser som er produsert i Norge, har ligget forbausende stabilt på rundt 50 prosent helt siden 1950-tallet. Dette til tross for at norske bønder har økt sin produktivitet radikalt. Hvorfor blir vi ikke mer selvforsynte? Svaret ligger delvis i at en del jordbruksarealer er tatt ut av bruk, men like mye i vår økende kjøttappetitt. På femti år har gjennomsnittsnordmannen doblet kjøttkonsumet. Bare siden 1990 har det økt med nesten 50 prosent.

Hva er sammenhengen mellom kjøttkonsum, norsk selvforsyning og matsikkerhet? Produksjon av kjøtt er en lite arealeffektiv måte å produsere mat på. Ved å se på produksjonstall fra norsk jordbruk i perioden 2002–2011 har jeg beregnet at vi ved å dyrke grønnsaker, poteter eller matkorn i størrelsesorden ville fått fem ganger så mange kalorier som det vi oppnår ved å bruke arealene til produksjon av kylling eller svin. Og mellom 30 og 60 ganger så mange kalorier som hvis vi bruker arealene til storfekjøttproduksjon. Et gjennomsnittsmål i norsk jordbruk gir 2,6 tonn med grønnsaker årlig men bare 10–20 kilo med storfekjøtt.

Vår økende kjøttappetitt de siste tiårene har gjort at norske jordbruksarealer i større grad blir brukt til produksjon av dyrefôr på bekostning av matvekster, og vår import av kraftfôrråvarer har økt i samme takt. På denne måten har norske bønders harde arbeid for å øke produktivitet og henge med i markedskonkurransen ikke ført til flere produserte kalorier og bedre selvforsyning. Tvert imot ser vi en svakt fallende trend i selvforsyning de siste årene. Enkelt sagt fører økende kjøttspising til lavere selvforsyningsgrad.

Helsemyndighetenes kostholdsråd anbefaler at vi reduserer inntaket av rødt kjøtt. Litt avhengig av hvordan man beregner det, tilsvarer det en reduksjon på rundt 30 prosent sammenlignet med i dag. Et 30 prosent kjøttkutt tilsvarer at vi skal tilbake til kjøttkonsumet vi hadde på 1990-tallet.

Dersom vi la om norsk jordbruksproduksjon for å produsere den maten vi bør spise for å følge helsemyndighetenes anbefalinger, kunne vi ifølge mine beregninger faktisk øke selvforsyningsgraden fra dagens 50 prosent til rundt 80 prosent. Vi ville i stor grad kunne være selvforsynte med poteter og grønnsaker. I et slikt scenario vil vi i større grad bruke arealer egnet til dyrking av matvekster til nettopp det, mens andre arealer som på grunn av klima og andre faktorer kun er egnet til beite vil brukes til produksjon av dyrefôr.

I dag brukes to tredjedeler av norsk jordbruksareal til beite og grovfôrproduksjon. Av den resterende tredjedelen går det meste til fôrkornproduksjon. Under ti prosent av norske jordbruksarealer brukes til produksjon av matvekster. Denne andelen kan økes. I 1950 hadde vi fem ganger så store potetarealer som i dag. På 1960-tallet hadde vi åtte ganger så store arealer til ulike rot- og åkervekster som vi har i dag. Det er mulig å produsere langt mer matvekster på norske jordbruksarealer enn vi gjør i dag. Men da må vi nordmenn ønske å spise dem. Også utenfor sesong. Kanskje blir det også dyrere enn å importere grønnsaker fra utlandet?

Spørsmålet er dermed hva som er klokt i et langsiktig beredskapsperspektiv. Det globale matsystemet har opplevd flere prissjokk og uro grunnet sviktende avlinger i de store eksportlandene.

En omlegging til et mer robust norsk matsystem for å møte disse utfordringene må gjøres gradvis og over tid. Dette arbeidet bør nå intensiveres. Det krever en matpolitikk som ser kosthold og helse, jordbruksproduksjon, miljø og matsikkerhet mer i sammenheng, og anlegger et mer langsiktig perspektiv enn den politikken som har ført oss dit vi er i dag.

Bonusen er at dette arbeidet er som et kinderegg. Vi får et bedre kosthold, vi styrker norsk matsikkerhet i møte med en usikker framtid, og som en bonus vil vi redusere klimagassutslippene fra jordbruket når vi reduserer kjøttproduksjonen. Spørsmålet er kanskje ikke om vi har råd til dette, men om vi har råd til å la være?

Bjørn Vidar Vangelsten
Seniorforsker Nordlandsforskning