Som 5-åring førte Malene Paulsen Lie opp familiens bannskap i en tabell. Selvfølgelig ble hun forsker.
Gang på gang var det storesøsteren som fikk flest oppføringer. Malene holdt kraftuttrykkene for seg selv, i hvert fall frem til tenårene, da samfunnets urettferdighet gjorde henne forbanna på heltid. Hun engasjerte seg mot rasisme, for en rettferdig ruspolitikk, for bedre dyrevelferd.
– Jeg har alltid vært en pådriver for en mer rettferdig verden, vært på de svakes side og hatt en god del idealisme, sier hun.
– Vi flyttet mye da jeg var barn og jeg vet litt om hvordan det er å være ny og litt rotløs i en gruppe og på et sted.
Variert vei til velferd
Kampen mot urettferdighet skulle definere både studier og etter hvert yrkesvalg.
– Jeg skrev masteroppgave om hvordan innvandrere har blitt portrettert i avisene de siste hundre årene.
Mastergraden ble gjennomført i Trondheim. Så snek Bodø seg inn i livet hennes, gjennom en stillingsannonse. Et doktorgradsprosjekt der hun utforsket hva økt bruk av sosiale medier og nedgangen i avislesing har å si for folks forhold til lokalsamfunnet sitt.
Med både samfunnsengasjement og forskerkompetanse i boks, var døren til Nordlandsforskning vidåpen. Malene er nå en del av velferdsgruppa, en passende plassering for en forsker med hennes bakgrunn.
Bruker svakhet som styrke
– Jeg skal blant annet forske på unge i sårbare overganger i livet, som kanskje har vanskelig for å fullføre et utdanningsløp. Jeg var en middels elev selv og opplevde skolen som et fengsel, så jeg kan ta med også personlige erfaringer inn i jobben, sier hun.
Malene er ikke redd for å innrømme at hun ikke er perfekt. I møte med personer som føler at de må opprettholde en fasade, kan slik åpenhet virke befriende.
– Jeg tror det er en styrke å vise at man er et helt menneske. Livserfaringer som mobbing og det å ikke føle seg så høy i hatten, har gitt meg empati og medfølelse for andre.
Fremdeles idealist
Den ferske forskeren klarer også å innrømme at den kompromissløse idealismen fra ungdomstiden har blitt rundere i kantene. Hun som aldri skulle kjøre opp, har vitterlig tatt lappen. (– Men jeg kjører kollektivt når jeg kan.) Veganismen gikk over. (– Men jeg kjøper ofte økologisk kylling.) Likevel, enkelte standpunkt står like sterkt nå som før.
– Jeg blir fremdeles like forbanna over urettferdighet. Folk i maktposisjoner som utnytter andre, forkledd rasisme, mobbing på arbeidsplassen. Folk må skjerpe seg!