Video om Julia Olsens forskning. Kommentarene er på engelsk.

Klokka 06.30 lørdag morgen ringer telefonen. En andpusten stemme gir en kort, hektisk beskjed:

– Den kommer. Den kommer nå!

Jeg spretter opp, kler på meg, røsker med meg kameraet og løper ut til en kald og lys augustmorgen i Longyearbyen. Kolossen ute i fjorden er allerede godt synlig fra sentrum. Dette er en skjebnedag for byen på 78 grader nord.

En ti minutters joggetur senere står jeg ved siden av Julia Olsen i en skråning rett utenfor byen. Hun har fått pusten igjen og peker ned mot havna. Forskeren er spent, dette har hun ventet på.

– Se! Preziosa!

Italienskeide MSC Preziosa er det største skipet som noen gang har gjestet Svalbard. Med sine 333 meter er cruisebåten fire ganger så lang som kaia den skal legge til. Snart skal passasjerene flomme ut av båten og inn til sentrum. Longyearbyen har 2100 innbyggere, Preziosa har over 4000 passasjerer og et mannskap på 1200.

Mindre ekspedisjonsbåter ligger rundt omkring i fjorden og venter på å legge til kai. De må vente en god stund, deres behov kommer i andre rekke.

– Den største skal prioriteres, sier Olsen, mens kjempeskipet sakte glir de siste meterne inn mot målet.
 

Forsker Julia Olsen i Longyearbyen.

Mindre is, flere skip
Julia Olsen er stipendiat på Nord universitet og forsker ved Nordlandsforskning. Hun forsker på samfunnsmessige konsekvenser av økende skipstrafikk i Arktis.

Siden april har Olsen gjennomført feltarbeid i to arktiske øysamfunn, Solovetsky i Nord-Russland og Longyearbyen på Svalbard. Noen innholdsrike dager i august får jeg være med forskeren på felt.

– Til tross for sesongvariasjoner reduseres sjøis i Arktis. Det fører til utvidelse av navigasjonssesongen og økning i skipstrafikk i Barentshavet, forteller Olsen. 

– Denne utviklingen preges av begrensninger i infrastruktur, beredskap og navigasjonstjenester.  Skiftende værforhold og store avstander spiller også inn. I tillegg påvirker økende skipstrafikk arktiske kystsamfunn og miljøet, sier hun.

Cruiseturisme står for en stor del av trafikkøkningen. Og derfor er vi i Longyearbyen, for å observere hvordan et lite kystsamfunn takler stadig flere og større cruiseanløp. Forskeren forsker, jeg fotograferer. Turistene fra Preziosa er på vei ut av båten og inn til Longyearbyen. Vi skal følge etter dem.
 

Preziosa har over dobbelt så mange passasjerer og mannskap, som Longyearbyen har innbyggere.

Fredelig okkupasjon
Under feltarbeidet er Olsens dager fylt av intervjuer, feltsamtaler og observasjoner. I etterkant skal disse analyseres og publiseres i form av kronikker og vitenskapelige artikler. Selv om resultatene ikke er klare ennå, er en ting sikkert: Skipstrafikken fortsetter å øke.

Noen typer skipstrafikk følger lokale endringer. For Svalbards del gjør nedgang i kulldriften at reiselivet får større plass i samfunnet. Dette er særlig synlig på kaia, hvor ulike reiselivsbåter nå tar mesteparten av plassen. 

– Selv om cruisesesonger bidrar til lokal verdiskaping, er det fortsatt mange sosiale spørsmål og miljøspørsmål som knyttes til denne veksten. Beredskap, infrastruktur og formidling av informasjon til besøkende er bare noen av utfordringene, sier Olsen.

Det er ikke gangfelt på veien fra havna til Longyearbyen, men turistene som ikke plasseres i buss, tar likevel beina fatt. Bilene kjører rutinert sikksakk mellom gjestene. Olsen er stadig i samtale med cruiseturister, som fascineres av naturen, villmarka og hvor langt nord de har kommet seg. 

Forskeren og jeg beveger oss inn i sentrum av en by som på minutter har fordoblet folketallet. Det er mennesker overalt. Busser farter hit og dit mellom attraksjonene. Butikkene og kafeene fylles opp, og gågata vrimler av folk med kamera rundt halsen. Mens turistene tar bilder av Longyearbyen, tar jeg bilder av turistene.

Den midlertidige okkupasjonen forløper tilsynelatende problemfritt både for gjester og vertskap.

– Cruisebåtene ligger ved kai i gjennomsnitt cirka ti timer. Det gjør at aktivitetene kan fordeles litt utover dagen. I velkomstteltet på kaia kan cruisepassasjerene få et kart og informasjon om stedet, forteller Olsen.
 

Cirka 60 prosent av Svalbards landereal er dekket av isbreer. Her strekker to brearmer seg ned i Adventsfjorden.

Snart isfritt ved Nordpolen
Men ikke alle besøk gjennomføres like problemfritt. Det finnes historier om turister som plukker blomster (alle blomster på Svalbard er fredet), og tar bilder av lokale innbyggere og barn i barnehagen.

– Det skumleste er kanskje at noen turister ikke får med seg isbjørnfaren og går ut i farlig område på egen hånd, sier Olsen.

– Informasjonsformidling er nok en av de tingene som må forbedres. I tillegg til cruisepassasjerene, er ofte mannskapet på båtene lite informert om stedet.

Olsen er opptatt av de langsiktige konsekvensene.

– Trenden tyder på at skipstrafikk fortsetter å øke i Arktis og at Longyearbyen kan bli en helårsdestinasjon. Dette har skapt nytt behov for tilpasning, særlig i disse sårbare havområdene hvor det er begrenset med ressurser, sier hun.

– Tilpasning vil kreves ikke bare til de endringene som er observert nå, men til de som kommer. En rekke klimamodeller forutser isfritt hav i Arktis allerede sommeren 2040. Hvis dette stemmer kan visse skip seile forbi Nordpolen om bare noen år.

Da vil Svalbard ligge midt i skipsleia.
 

Enkelte turister får ikke med seg isbjørnfaren og sprader rundt i farlig område, i reell fare for å bli bjørnemat.

Opera ved reisens fortsettelse
Både lokalsamfunnet og internasjonale aktører tar endringene i Arktis på alvor.

– Shipping presenterer et komplisert system av internasjonale og regionale retningslinjer. Den nylig implementerte Polar Code stiller strengere krav til navigasjon i Polarområdene, forteller Olsen.

– I tillegg har det kommet en del lokal proaktiv respons på utviklingen. Høyt miljø- og sikkerhetsfokus har ført til etablering av en del nye retningslinjer i det siste.

Forskeren trekker frem begrensninger på ferdsel utenfor forvaltningsområde, tungoljeforbud og losplikt som tiltak for å redusere miljørisiko og negative konsekvenser fra mulige ulykker.

På et spisested i Longyearbyen treffer vi losen som skal hjelpe Preziosa frem til Nordenskiöldbreen, der turistene får fersk is i drinkene sine. Arbeidsdagen hans begynte tidlig og kommer til å slutte sent, det gigantiske cruiseskipet slipper losen av når lørdagsnatten glir over i søndag morgen.

Olsen og jeg, duoen fra Nordlandsforskning, nøyer oss med å vinke farvel til Preziosa fra den samme knausen der vi ønsket henne velkommen. I det skipet glir ut fra land, runger operasvisker fra høyttaleranlegget. Et helt samfunn av mennesker står over og under hverandre på de mange dekkene, og ser at Longyearbyen siger lenger og lenger bort. Til neste år skal kanskje enda større cruiseskip legge til ved den underdimensjonerte kaia på 78 grader nord.
 

Det blir stadig mindre sjøis rundt Svalbard, men breene sørger for at man kan støte på flotte isformasjoner i fjorden, slik som denne soppen i Kongsfjorden utenfor Ny Ålesund.

Tekst og foto: Thoralf Fagertun