I Hattfjelldal sør i Nordland finnes det en skole som etter Opplæringslovas definisjon ikke har elever. Likevel får 49elever opplæring i sørsamisk fra denne skolen. Hvorfor teller så ikke disse elevene? De er elever, og de får opplæring fra en skole som har lærere som underviser i sørsamisk. Problemet er at barna som får sin opplæring i sørsamisk ved skolen i Hattfjelldal ikke lenger bor fast på internat. I stedet bor de som andre barn sammen med foreldrene sine og registreres som elever ved skoler i sine hjemkommuner rundt om i sørsamiske områder i Nordland og ellers. Da staten ved Skoledirektøren i Nordland støttet Sameskolen i Midt-Norge sin utvikling av et språkopplæringstilbud i sørsamisk basert på en kombinasjon av fjernundervisning og språksamlinger, var ideen nettopp dette. Barna skulle få muligheten til å bo hjemme og gå på sine nærskoler, men likevel få lære sørsamisk og få oppleve tilhørighet til et sørsamisk fellesskap. Da må Sameskolen kunne være en skole, selv om elevene bare tar et fag ved skolen.

Sørsamisk språk er av UNESCO klassifisert som «alvorlig truet». Likevel har de sørsamiske miljøene greid å mobilisere for at språket skal få leve. Det har de klart til tross for at de bare er noen få tusen som bor svært spredt fra Rana i Nordland til Engerdal i Hedmark samt på svensk side av grensa. For å revitalisere det språket som sto hjertet nærmest, men som få behersket pga. fornorskninga, valgte noen foreldre selv å lære seg samisk for at flere barn skulle kunne få et opplæringstilbud i sørsamisk. At dette har gitt resultater, kom fram i Samisk språkundersøkelse 2012 (NF-rap. 7/2012) ved at andelen sørsamer som oppga å kunne snakke samisk viste en svak positiv trend blant de yngre. Likevel er språket noe mange av disse selv må kjempe for. Det krever bevisst arbeid å bruke språket og å skape og delta på samiske språkarenaer. Det er likevel noe mange gir høy prioritet. For foreldre kan det bestå i å bruke den lille samisken de kan med barna, eller å støtte og oppmuntre barna til å ta sørsamisk på skolen selv om de ikke selv behersker språket. Da er tilbudet skolen uten elever gir, nærmest avgjørende.

Nettopp fordi Sameskolen ikke har ordinært registrerte elever i kommunen, har den kunnet spesialisere seg på et tilbud til elever som ikke har mulighet til å få undervisning i sørsamisk der de bor. Disse elevene har flere undervisningstimer i uka enn andre elever og de må forlate klassen og kanskje bruke friminutt for å få opplæring via skjerm. Det at fjernundervisninga tilbys i kombinasjon med språksamlinger der barna får møte andre sørsamiske barn og lære språk og kultur på flere arenaer, betyr derfor mye. Ei evaluering av samisk fjernundervisning viste at språksamlinger er svært viktige ikke bare for selve språklæringa, men for å gi barna motivasjon og samisk tilhørighet (NF-rap. 10/2012). Ei helt ny evaluering av samiske språktiltak som Fylkesmannen i Nordland har støttet, viser det samme. I tre år fikk elever i sørsamisk på visse trinn invitasjon til felles språkleir. Tilbakemeldinga fra elever var at deltakelsen på leir hadde vært svært viktig for deres kulturelle tilhørighet, kulturkunnskap og motivasjon for samiskopplæring (NF-rapport 05/2015). De oppga at de ikke bare lærte språk, men fikk opparbeidet seg et nettverk av samisktalende venner slik at de i dag har flere å bruke språket med (NF-rap. 05/2015). Dette prosjektet er avsluttet, og nå står Sameskolen med sitt tilbud med opp til seks språksamlinger i året i fare for nedleggelse.

Ifølge regjerninga skal barn som i dag får samiskopplæring fra Sameskolen i Midt-Norge, likevel få oppfylt sin individuelle rett til slik opplæring. I dag finnes det to andre tilbydere på grunnskolenivå. Sameskolen i Snåsa og Brekken skole i Røros tilbyr fjernundervisning i tillegg til ordinær opplæring i samisk for stedlige elever. Å tro at disse skolene uten videre skal ha kapasitet til å kunne ta over og gi Sameskolen i Midt-Norge sine elever et like godt tilbud, vitner om uvitenhet både om det sørsamiske språkets situasjon, store avstander og regionale forskjeller.

Det er enkelt å spare inn penger på budsjettet ved å kutte et tilbud som bare går til de få. Norge og regjerninga er likevel gjennom internasjonal og nasjonal lovgivning forpliktet til å støtte opp under sørsamisk språk. Hvordan kan man da gå inn for å rive ned et opplæringstilbud som er møysommelig bygd opp? Hvorfor fjerne den opplæringsinstitusjonen som gir flest barn opplæring i sørsamisk – en institusjon som også aktivt jobber med å videreutvikle og styrke opplæringa de gir.

Man kan gjerne spørre om en liten skole er liv laga, men svaret må begrunnes utfra helhetlige og ikke bare reint økonomiske virkninger og verdier. Sørsamisk språk er så truet at det er avgjørende å få med hver enkelt potensielle språkbruker. Blir det da riktig at den innsatsen lærere, foreldre, barn og det sørsamiske samfunnet forøvrig har gjort for å bygge opp og legge grunnlaget for det sørsamiske språkets framtid, bare skal strykes bort med et pennestrøk i budsjettet. Kan regjeringa bare fjerne den institusjonen som gir flest elever opplæring i et alvorlig truet språk og som den selv har ansvaret for å styrke og bevare? Og kan dette til og med skje uten konsultasjon med den samiske befolkningas representative organ, Sametinget?

Om en skole ikke er liv laga uten elever, hva skal vi da si om de skolene som ikke kan gi elevene den opplæringa de har krav på?