Kronikken er publisert i Nordlys 3. november 2014.

I Lofoten er meningene delte om oljen skal opp eller ikke, men man er generelt enige om en ting: Ikke ødelegg tida etter oljen.

Hvis vi velger å hente ut oljen utenfor Lofoten, Vesterålen og Senja - hvordan ser Lofoten ut den dagen den siste olje er hentet opp? Og hva vil en tenkt framtid se ut hvis man lar oljen ligge? Dette er spørsmål mange i Lofoten stiller seg.

Det er også utgangspunktet for det vi i en forskningsartikkel nylig har beskrevet som et lokalt postpetroleum-perspektiv (om tiden etter olje). Vi har funnet at man lokalt er betydelig mer opptatt av dette enn nasjonalt, der fokus synes å være kortsiktig, på Lofotens inntreden i oljealderen, ikke hva man skal ha med ut fra den. Slik sett kan statlige beslutningstakere og innflytelsesrike aktører oppfattes som å true en trygg framtid etter olje for folk som bor eller ønsker å bo i Lofoten.

Med postpetroleum perspektivet som utgangspunkt tar vi opp spørsmålet om når oljen kan eller bør utvinnes, sett fra et lokalt ståsted. Vi synliggjør at man i Lofoten uansett hva man måtte mene om oljeutvikling setter som et ufravikelig krav at ressursene som skal sikre befolkningen i tiden etter olje ikke forringes. Vi ønsker altså å sette et fokus også på de diskusjoner i Lofoten som ikke handler om oljealderen, men som påvirker beslutninger om olje i nåtid. For mens nasjonale (og til dels regionale) aktører fokuserer på Lofotens potensielle inntreden i den relativt sett kortvarige petroleumsalderen (ca. 30 år - fra eller til) og de muligheter, beregninger og endringer i risikovurderinger dette medfører, er debatten i Lofoten svært ofte fokusert på hva valget om “olja” vil bety for tida etter oljen. Slik er den preget av en erkjennelse av at oljealderen i Lofoten uansett vil være kort.

Vi legger oss lagelig til for hogg, og presenterer følgende framtidsvisjon - i form av et imaginært nyhetsklipp:

Våren 2031 er det endelig klart: Småbyen Kabelvåg i Lofoten blir innspillingssted for den amerikanskaustralske filmatiseringen av romantrilogien «After», basert på historien om Silje Johansen, Shamin Akhtar og Jackson Stone.

De er grunnleggerne av ENGINE - elektromotorfirmaet som mer enn noe annet symboliserer slutten på oljealderen.

Mens debatten raste på 2000og 2010-tallet om hvorvidt man skulle åpne for petroleumsutvinning i de sårbare og ekstremt fruktbare havområdene utenfor Lofoten, Vesterålen og Senja arbeidet man i de tre øyrikene jevnt og trutt med å videreutvikle også andre næringer. Fiskeriene ble modernisert og forberedt på å skulle levere helårlig på kvalitet, mens verftsindustrien leverte produkter og servicetjenester til oljeindustrien.

I tillegg var de sterkt delaktige i å utvikle det ledende teknologimiljøet for petroleumsopprydning knyttet til det nasjonale oljevernberedskapssenteret i Fiskebøl i Lofoten - en vekstbransje ettersom et økende antall petroleumsplattformer og undervannsinstallasjoner skal destrueres trygt.

For reiselivsnæringas betød byggingen av den internasjonale flyplassen på Gimsøya i Lofoten. En av de første flyplasser med en landingsstripe som kunne ta imot de nye elektromotorflyene som kom i produksjon på midten av 2020-tallet - noe som ga en sterk vekst i antall besøkende. Og endelig er den nøysomme oppbyggingen av filmmiljøet i Kabelvåg, basert på den gamle fylkeskommunale fagskolen for film og kunst som ble etablert allerede på 1980-tallet, en vesentlig faktor til at man har brutt alle dystre spådommer om forgubbing. Området har en befolkningsvekst på godt over 20 prosent.

Når produsent for storsatsingen Brad Pitt, i går ble spurt om hvorfor han og hans kolleger valgte Lofoten som innspillingssted for historien som er blitt et symbol på den store forvandlingen, kom svaret kontant: - Vi valgte Norge og Lofoten av to grunner: for det første er ting lagt til rette økonomisk og kompetansemessig - her er det både flinke folk, utstyr og en meget god finansieringsordning for filminnspillinger, og for det andre - og dette er viktigst: Lofoten er stedet man lot oljen ligge; her pekte man tidlig vei fram mot tiden etter olje.
 

Er denne imaginære nyhetssaken fra en ikke altfor fjern framtid, mindre sannsynlig enn en del av de framtidsscenarioer om mulige ringvirkninger av oljevirksomhet for LoVeSe, som har vært presentert?

Vi mener nei, men vil allikevel ikke hevde at det er den eneste eller beste, mulige alternative utviklingsvei for regionen, men heller synliggjøre at den stiavhengighet som fortellingen om oljeeventyret medfører like gjerne lukker fremtiden som å åpne den.

For mens Norge sier nei til en insentivordning for storproduksjoner innen TV- og film har Island tjent gode penger på filmindustrien; for øyeblikket overstiger inntektene fra denne type virksomhet de tradisjonelle fiskeriene i øyriket. Det er mye som tyder på at Island ikke er like stibunden med tanke på ideer om mulige utviklingsveier som oljenasjonen Norge.

Fortellingen om oljeeventyret kan like gjerne lukke fremtiden som å åpne den.

Vi mener altså at følgende fokus fortjener større plass i den nasjonale debatten om åpning av LoVeSe: Hva gjør vi etter at oljealderen er over, og hvordan forberedes vi best på dette? Etter mange år med forskning i regionen og på spørsmålet om oljeutvikling lokalt og nasjonalt, mener vi at det dominerende spørsmålet om Lofotens mulige plass i oljeeventyret blokkerer for andre stivalg, der andre alternativ simpelthen ikke tas alvorlig.

Et eksempel: Mens hele det nasjonale politiske hoffet og nasjonal presse var til stede i Svolvær da olje- og energidepartementet presenterte sin del av kunnskapsinnhentingen for området i november 2012, presenterte nærings-, fiskeri- og handelsdepartementet våren 2014 sin del av kunnskapsinnhentinga i rolige former på ministerens kontor, med minimal pressedekning og interesse. Rapporten omhandlet det framtidige potensialet for alle andre større næringer representert i nord. Så kan det jo hevdes at det er regjeringens fulle rett å ha en politisk målsetting om å åpne for oljeboring, men at taktikken med å gjemme unna en rapport skulle lykkes i den grad at man bare unntaksvis ser den referert til, eller omtalt av nasjonal presse eller av andre nasjonale aktører, viser med all tydelighet i hvilken grad denne nasjonale debatten er preget av å sette Lofoten på oljekartet. Debatten handler ikke om å diskutere hvorvidt - og på hvilken måte - olje skal være en del av Lofotens framtid eller ikke - og i hvilken grad dette sikrer en framtid etter oljen.

Mange i Lofoten påpeker at oljen også har verdi der den ligger. Og at verdien av de evigvarende ressursene som regionens befolkning i århundrer har høstet av må veie tyngst, ettersom man vet at det er disse man skal fortsette å leve av også etter oljealderen.

Et relevant spørsmål blir da om oljeutvinning, med påståtte positive ringvirkninger i regionen på kort- og mellomlang sikt, tilsidesetter muligheten for at et Lofoten postpetroleum kan være et konkurransefortrinn allerede i dag: som en region som går direkte inn i tiden etter olje.

I et dokumentarprogram sendt på NRK for noen år siden kalt «Det vil bli olje», ble det argumentert for at petroleumsindustriens makt er så sterk og avhengigheten av olje så dyp i norsk økonomi og samfunnsliv, at oljen utenfor Lofoten før eller siden vil tas opp. Vi tror ikke at det politiske Norge er uten makt og mulighet til å velge annerledes. Det er et spørsmål om veivalg og verdivalg - og om å tørre. I Lofoten er meningene delte om oljen skal opp eller ikke, men man er generelt enige om en ting: Ikke ødelegg tida etter oljen. Da skal man bare la den ligge der den er.