Nord-norske bønder har høyest andel av leiejord i landet. Samtidig har de størst dyrkingsreserver. Dyrking fremfor jordleie kan gi mer effektiv drift for den nord-norske bonden. Utfordringen er å ta det i bruk.

Av Jon Schärer, Bioforsk

Det tok vel ti år å befeste begrepet arktisk landbruk. Hva vil skje de neste ti åra? Det var temaet for årets hurtigruteseminar, der Bioforsk Nord samler forskere og folk fra forvaltning, landbruk og andre næringer. Utviklingen og bevisstheten om arktisk kvalitet er utviklet gjennom disse årlige møtepunktene. Både gjennom prosjekter og utvikling av næring og produkter. På årets tur fra Bodø til Tromsø prøvde en å se det nordnorske landbruket frem mot 2024.

Jord – leie eller eie?

En del i denne krystallkula er neppe særlig oppsiktsvekkende: Klimaendringer påvirker allerede jordbruket, og de neste ti åra vil vekstsesongen forlenges ytterligere. Samtidig fortsetter utviklingen med færre og større bruk.

Men det spesielle i Nord-Norge er andelen leiejord. Over 80 prosent av gårdsbrukene leier jord, og målt i areal er over halvparten leiejord. Jo større bruk, jo mer leid. Enkelte har 80 – 90 prosent, som betyr store kostnader og mye tid til transport. På tur til leiearealene møter bonden ofte naboen på traktor i motsatt retning. Denne krysskjøringen gir også unødige kostnader.

- Leiejord løser det aktuelle behovet for areal. Men blir det effektiv drift, og gir det en langsiktig god løsning? Spørsmålet ble stilt av Finn Arne Haugen fra Skog og Landskap. Deres kartlegging viser nemlig at Nord-Norge har svært store dyrkingsreserver.

Store dyrkingsreserver

For mange vil nydyrking i nærheten av egen gård være lønnsomt og gi mer rasjonell drift.  Men arealet eies ofte av andre, og denne problematikken var tema for flere av innlederne på seminaret.

- Vi har rikt monn av arealer for å dyrke gras, fastslo Haugen i sin presentasjon fra kartleggingen. Han er regionleder for Norsk institutt for skog og landskap, Tromsø, og viste til at de tre fylkene har dyrkingsreserver fra en dobling til nesten en femdobling i forhold til dagens dyrka areal.

Prosentvis topper Finnmark med 478 %, mot Troms 342 % og Nordland 195 %.  Men i antall dekar topper Nordland med en dyrkingsreserve på over en million dekar!

Eksempel fra Lyngen

Haugen gikk spesielt inn på Lyngen kommune, som på eget initiativ hadde fått en fullstendig vegetasjonskartlegging av beiteområdene. Hensikten var å få bedre utnyttelse av sauebeiter samt andre skjøtselstiltak.

For å gi et eksempel på problematikken om leiejord og avstander, viste Haugen til et bruk som leide 80 prosent av dyrket areal fordelt på 26 eiendommer. Avstanden mellom ytterpunktene var 35 kilometer, men bare en tur til hver eiendom betydde traktorkjøring på over 500 kilometer!

Samtidig lå det 6400 dekar dyrkbar jord innenfor en radius på 7,5 kilometer. Altså mellom de mange eiendommene som ble leid.

- Men utfordringen er å løse dette i praksis, mente Haugen. Han poengterte at Lyngen ikke skiller seg ut i forhold til andel leid jord. Men eksemplet viser at dyrking kan gi en mer effektiv utnyttelse av arealene.  Men spørsmålet er om eiendomsstrukturen vil bli en begrensende faktor for å utnytte jordreservene i framtida. Sjøl ville Haugen ha en mer aktiv prioritering av arealer som var egnet for å drive effektivt. Så fikk heller ulønnsomme arealer gro igjen.

Bedre fordeling av arealer og bedre arrondering for å oppnå mer rasjonell drift var også et av målene i et pilotprosjekt fra Lofoten. Her presenterte Tone Magnussen fra Nordlandsforskning og Are Johansen fra NLR nye tanker for og metoder for å unngå krysskjøring.

De understreket at eier i utgangspunktet har alle rettigheter, men at målet om bedre utnyttelse krevde nytenkning og samarbeid.  De ønsket å prøve ut nye arbeidsformer i arealforvaltning, blant annet ved å se på andre samarbeidsformer fra offentlig forvaltning. For eksempel å prøve ut metodikk fra konfliktrådet, og om det kunne utvikles og tilpasses for bruk innen arealforvaltning.

Klima- og sektorpolitikk

Landbruket har alltid vært flink til å tilpasse seg. Men for å møte utfordringene i neste tiårs perspektiv blir det ekstra viktig å tenke på tvers av sektorene. Det mener forskningsleder Grete K. Hovelsrud i Nordlandsforskning, som også har bidratt i FNs siste klimarapport.

- Landbruket kan bli ekstra sårbart når næringen må tilpasse seg både selve klimaendringene og vedtatt klimapolitikk. I tillegg kommer ulik sektorpolitikk, sa Hovelsrud, som her tenkte på både transport, finans og ulike forvaltningstiltak.

For Nord-Norges del viste Hovelsrud også til problematikken med leiejord og lange avstander mellom jordene. Her vil et klimatiltak som høyere skatt på landbruksdiesel slå negativt ut. Store avstander fører også til større og tyngre utstyr, som igjen lettere ødelegger jorder, spesielt i forhold til klimaendringer med mer nedbør. Et annet klimatiltak som kan slå spesielt negativt ut i Nord-Norge er restriksjoner for nydyrking av myr.

- Alt dette vil virke inn på økonomien og redusere inntektene, mener Hovelsrud. Derfor blir det viktig at myndigheter og andre tenker på tvers av sektorene i sine klimapolitiske beslutninger. For summen av dette kan ramme den nordnorske bonden ekstra.

Lengre vekstsesong

Lengre vekstsesong er allerede en realitet, og hun viste til analysene fremtidas temperaturendringer og vekstsesong. Det kan slå positivt ut med større avlinger.

I landsmålestokk får Nord-Norge størst oppvarming, med opp til 2,5 grader om vinteren. Det er beregnet mest økning på høst og vinter i Nordland og Troms. For Finnmark blir det derimot mest om sommeren og minst om vinteren. Samtidig blir det mer ekstrem nedbør med hyppigere og større flommer, tidligere vårflom og sene høst/vinterflommer.

- Det er den praktiske konsekvensen av klimaendringene. For å møte dette trengs mer kunnskap og kompetanse om nye sorter som tåler nord-norske forhold. Mer vann på jordene vil kreve tiltak med drenering og grøfting. Ustabile vintre vil føre til økt ising av jorder og beiter. Og samtidig vil bruk av fossilt brensel bli redusert til fordel for nye typer energi.

- Det blir enda sterke fokus på et bærekraftig landbruk, mente Hovelsrud. I det ligger også en reduksjon av importert kraftfôr og satsing på lokalprodusert fôr. Samtidig kan de øke markedet for lokalprodusert mat, understreket Grete K. Hovelsrud.